Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Natten har listet seg inn på tå
både katten og jeg skal sove nå.
Oppe på dynen ligger hun
sammenkrøllet og  pelsballrund.
Jeg har pusset mine tenner
vasket både tær og hender.
Lyset slukket, nattdrakt på,
ikke mere ut og gå.
Sjekket sengen- ingen monstre!
Mareritt skal ei få blomstre.
Aftenbønnen unnagjort,
rundt meg er det mørkt og sort.
Nå kan søvnen bare komme,
og la søte drømmer flomme,
kanskje om en liten plomme,
eller en romslig kengurulomme?
Hva som skjer er det ingen som vet;
Bare Gud kjenner Livets hemmelighet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Misforstå meg ikke- VGB er fortsatt, i mine øyne, bare en skygge av hva den en gang var!
Men for at folk ikke skal glemme meg helt, bryter jeg nu mine egne normer, og re- poster et tidligere innlegg! Here goes;

Ordene ligger der de, som en statue inne i en steinblokk. En må bare fjerne alt det andre, det som ligger utenpå, utenfor; Stein og støy. Distraksjoner. Kan hende det er statuens natur og opprinnelige vesen at den skal ligge der inne i steinen; Gjemt bak milliarder av knallharde atomer? Hvem er billedhuggeren til å forstyrre statuens uendelige søvn? Hvilket utilgivelig overgrep mot menneskeheten har ikke Ibsen begått? Eller Shakespeare? Poe? Strindberg? ”Våre ord er din lov”, sier de, mens de gang på gang, og med fullt overlegg, voldtar de hvite sidene, merker de for livet med sine skitne intensjoner, ler, drikker Absint. Knuller. Og arkene ligger der; De dør litt mer for hver dag som går, sjanseløse. Arkene har ikke bedt om å bli merket! Ordene har ikke bedt om å bli sagt! Så hvem er vi egentlig, med hvilken rett skriver vi, og hvorfor? Fordi det gir oss en pervers glede i å herje med bokstavene, voldta ordene, merke arkene for evig og alltid, og vise for hele verden hvor gale vi er i hodet? La statuen forbli gjemt, la de milliarder av atomer verne om sine mange former og antagelser, knallhardt og ugjestmildt; Enig og tro til Dovre faller! La arkene forbli rene, uskyldshvite, ubesudlet av sort blekk, som et barnesinn. Legg ned din penn, og la den hvile, i takknemlighet, og vit, vit at det er makt i det usagte. Ordene ligger der de, som en statue i en steinblokk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I am still alive- belive it or not!

Hardt liv her nede i Afghanistan…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først nu forsto Martin hvorfor han hadde vært nødt til å drepe Karita Bekkemellem. Og hvis han fikk sjansen til det, ville han gjøre det samme igjen! 

Karita hadde ikke vært noe forskjellig fra de andre. Hvorfor hadde han valgt henne? Bare fordi hun var blond? Det var neppe noen adekvat forklaring. Han hadde ikke vært forelsket i henne, selv om han hadde sagt det til henne der i Slottsparken. Jo, han hadde elsket henne, men på en helt annen måte enn hun hadde trodd. Det hadde ikke noe med romantisk kjærlighet å gjøre. Han var for gammel til det. Det var et tilbakelagt stadium. Det hadde ikke noe med seksuelt begjær å gjøre heller. Som ung hadde han ikke hatt spesielt serke seksuelle drifter, og nu var han en middelaldrende mann. 

Han lå der i mørket, våt av svette. Bølger av en ny form for lidenskap vasket over ham, en følelse han ikke hadde opplevd før, selv ikke da han kvalte Karita. En lidenskap? Eller en tvangsnevrose? En trang til å drepe? 

Den dristige, blonde piken fulgte et bestemt mønster. Han var aldri så nær henne at han kunne se om han kjente henne. Han ønsket ikke å kjenne henne. Han foretrakk at hun skulle forbli anonym. Bare en kvinnelig stortingspolitiker. Men han holdt et øye med henne på avstand. Hver kveld forlot hun Stortinget ved åttetiden. Hun tok den samme veien over Slottsplassen, og satte kursen for snarveien gjennom Slottsparken. Tre kvelder på rad fulgte hun dette mønsteret. Og hver kveld fulgte han etter henne et stykke. Den tredje kvelden så langt som til utkanten av Slottsparken. Neste gang, visste han, ville han følge etter henne inn i mørket… 
-         Det er naturligvis en annen måte denne mannen kan gjøre det på, sa han til Jonas. Det var sent på kveld, og Jonas hadde nettopp kommet til kafèen. De drakk god Cognac og eplete.
– Han kunne melde seg selv. Den vesle utenriksministeren hevet de mørke øyenbrynene og stirret på Martin.
-         Hvorfor i all verden skulle han gjøre det? spurte han.
-         Vel, la oss is han er besatt av denne trangen til å drepe som du har snakket så mye om. Denne trangen til å drepe igjen som han ikke er herre over. Men sett at det også er en annen side ved hans personlighet, at han egentlig ikke ønsker å drepe. Slik at det er en indre konflikt, en konflikt mellom ondt og godt. Kanskje det gode i ham kan få ham til å overgi seg. Jonas ristet på sitt mørke hode.
-         Hvorfor skulle han ønske å overgi seg til et samfunn som han hater?
-         For å spare et menneskes liv.
-          Hvorfor skulle det være så viktig for ham?
-         Vel, det er ikke så lett å si, mumlet Martin.
Jonas smilte triumferende.
-         Naturligvis ikke, fordi det å spare liv er fullstendig fremmed for denne mannen. Han har ikke med ett begynt å elske menneskeheten. Hatet er der fremdeles. Hatet får ham til å drepe. Drapet på Karita Bekkemellem har ikke tilfredsstillet hans hevntørst. Han vil hevne seg igjen. Og politiet står fullstendig uten spor. Jeg vet det fordi jeg snakket med inspektør Johannesen i dag. Så morderen regner med at han vil kunne ta en ny sjanse og slippe fra det.
-         Jeg tror du har rett, Jonas, mumlet Martin.
– Jeg skjønner det nu. Jonas drakk opp siste rest av epletèen sin, og reist seg for å gå.
-         Hold deg til småborgerligheten, Martin, smilte han. – Til diktningens, litteraturenes til poesiens og fantasiens drømmeverden. Overlat virkelghetens verden til oss ekspertene.
-         Ja, sa Martin. – Det er kanskje det beste.
-         Vel, god natt Martin.
-         God natt Jonas. 

Det var fredag kveld igjen, og været var kaldt med en sur, skarp vind. Det var en slik kveld da de fleste holdt seg innendørs, ikke bare på grunn av frykten for at en sinnssyk morder kunne luske omkring og vent på et offer.  

Martin stod i en mørk krok utenfor Fru Lunds kafè og ventet. Han merket ikke den kalde vinden som hvinte rundt hushjørnene. Han hadde ikke trukket opp frakkekraven, men hatten skjulte det meste av pannen. Han hadde ingen mappe denne gangen, den ville bare være i veien. Og så ville han gjøre det på en annen måte. Han ville bruke den samme kniven, men aktet ikke å komme til Fru Lund med blodflekker på seg. Så hadde han tatt med seg et tøystykke som ikke kunne etterspores til ham. Etter at han hadde tørket av kniven, kunne han bare slenge tøyfillen fra seg. 

Den blonde piken kom nedover Løvebakken til vanlig tid, med none bøker under den ene armen. Hun skuttet seg mot vinden, og begynte å gå tvers over Karl Johansgate. Martin så et glimt av profilen hennes; Det var ingen han kjente.  Hun hadde ikke samme lette, spenstige gange som Karita, og leggene var heller ikke særlig feminine. Det spilte ingen rolle.Han holdt en passe avstand over gaten, og han gikk ikke særlig fort. Likevel nådde han hene igjen ved inngangen til Slottsparken. 

Hun lot ikke til å merke at han nærmet seg. Den hylende vinden overdøvet skrittene hans. Han forhastet seg ikke, men ventet til de var skjult av trærne. Så satte han opp farten, og han snublet nesten i hælene hennes da han sprang på henne. 

Hendene hans lukket seg om halsen hennes før hun hadde rukket å skrike, men han hadde ikke fått særlig godt tak. Hun stupte overende, og han ble liggende over henne, fremdeles med hendene rundt strupen. Hun kjempet imot, og hun var sterk. Han hadde gjort en feil da han angrep henne bakfra; Han fikk ikke brukt tomlene! Han slapp taket for å rulle henne rundt. 

Det var hans andre feil! Piken famlet etter vesken sin. Hva hadde hun der? En pistol? En fløyte? Hendene hans fant halsen hennes igjen, men et sekund for sent. Et eneste ord trengte seg over offerets leper, det var et svakt ord, men det avslørte alt.
-         Hjelp! 

Det var ikke en pikestemme. Det var en mannssteme! Og stemmen var kjent- den tilhørte Jonas Gahr Støre! Utenriksminister og hobbypsykolog Jonas Gahr Støre- med blond parykk og nylonstrømper! Jonas Gahr Støre som hadde vært så sikker på at morderen ville slå til igjen, at han hadde brukt seg selv som lokkedue. 

Martin snerret mot ham;
-         Det var du som fikk meg til dette! Du tvang meg til det! Du fortjener å dø! 

Smellet var dempet. Martin kjente en stikkende smerte i den høyre overarmen. Jonas hadde en pistol! Det spilte ingen rolle. Martin brukte tomlene mot strupen hans. Det kom ikke noe nytt skudd. 

Han slapp ikke taket, selv ikke da han hørte ropende stemmer ikke langt unna. Noen hadde hørt skuddet. Det fikk så være. Han ville aldri ha kunnet bortforklare skuddsåret- Jonas Gahr Støre hadde dømt ham! 

Han rullet seg bort fra den døde kroppen og fikk den vesle kniven opp av lommen. Den var fremdeles like sløv, men likevel skarp nok til å kutte over begge pulsårene. Så krøp han inn under noen busker der de ikke ville finne ham på en stund. Han lå der og kjente livet ebbe ut av ham. 

Livets virkelighet? Jonas hadde tatt feil. Martin hadde hatt et meget lykkelig liv.

Dette er opprinnelig en novelle av  C. B. Gilford.
Det er altså ikke jeg som har skrevet dette, men det jeg derimot har gjort, er å stjele vilt, hemningsløst og totalt uten skrupler! 
Navnene i min versjon av novellen, er helt bevisst valgt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Politiinspektør Karl Arne Johannesen ledet etterforskningen. Han var en skallet mann med kulemage, men han hadde et par gjennomtrengende svarte øyne bak brilleglassene. Og han var en meget grundig mann i sitt arbeide. 

Martin Kolberg ble avhørt i likhet med et dusin andre politikere i andre komitèer hvor Karita Bekkemellem hadde vært medlem. Martin fant spørsmålene ganske harmløse, men det var noe ved Johannesen som fikk ham til å føle en egen uro. Han ble ikke bedt om å fremlegge noe alibi, men bare om å gi de opplysninger han hadde om den døde piken. Men Martin hadde en følelse av at Johannesen var mer opptatt av å iaktta ham enn å lytte til svarene. Visste Johannesen at komitèlederen hadde viet den unge piken en spesiell oppmerksomhet? Kanskje visste Johannesen ting han ikke ville avsløre. Martin følte seg ikke særlig vel etter samtalen med politiinspektøren med det skarpe blikket. 

Det var noe annet som uroet ham også. Avisene hadde kunnet fortelle at sårene på kroppen til Karita var tilført med en ganske sløv kniv, og at det var funnet spor av tobakktjære i såråpningene, slik tjære som en finner i pipehoder. Konklusjonen var at morderen var piperøyker, og at han hadde brukt en kniv han pleide å rense sine piper med. Men hvor mange piperøykere var det ikke på Stortinget? Både blant statsrådene og stortingsrepresentantene? For ikke å snakke om alle andre piperøykerne som fantes i byen og omegnen. Det ville ikke gi politiet noe sikkert spor, og Martin bestemte seg for å glemme denne detaljen. 

I mellomtiden var utenriksminister, og hobbypsykolog, Jonas Gahr Støre blitt intervjuet av en geskjeftig journalist, og Jonas holdt fast ved sin tro på at den sinnssyke morderen ville slå til igjen. Det var kanskje ikke velfundert psykologi, men det var godt avisstoff.  

Martin la merke til konsekvensene. Det var sjelden å se en kvinnelig stortingspolitiker som ikke hadde følge på Stortingets område, selv ikke midt på dagen. Frykten, den febrile redselen forplantet seg til byen. Det var sjelden å se en kvinne ute alene. Den vanvittige mannen som hadde tatt livet av Karita Bekkemellem, kunne slå til igjen… Det var det ”psykologen” Jonas Gahr Støre haddde postulert. 

Hvor idiotisk og unødvendig det hele var, tenkte Martin Kolberg. Han ville gjerne forsikret alle om at morderen ikke ville slå til igjen. Men han var klar over at Jonas hadde spilt ham kortene i hendene. Jonas hadde hengitt seg til den teori at en sinnssyk mann hadde begått ugjerningen, og an hadde gjort sin oppfatning alminnelig kjent. Folk trodde på ham. Hvis det var noen som var overbevist om at hans forklaring var riktig, var det Jonas selv! Den var på en måte blitt hans hjertebarn. Morderen ville slå til igjen! 

Og han bragte stadig temaet på bane, både under de sedvanlige lunchmøtene, og ved enhver annen mulig leilighet. – Det er grunn til å tro at denne mannen ikke vil slå til igjen, sa Martin en kveld mens han og hans kolleger spiste middag i Stortingskantinen.
-         Hvilken? spurte Jonas.-         Han vil ikke ha en sjanse.
-         Hva mener du med det?
-         Det finnes ikke èn pike, ikke èn kvinne som tør å være alene lenger! Jonas var nødt til å erklære seg enig. Gerd- Liv var et typisk eksempel. Hun måtte alltid ha følge til og fra t- banen.
-         Men dette kommer ikke til å vare, mente Jonas.
– Mannen vil holde seg i ro en tid, og folk vil glemme det hele. Det er bare naturlig. Men etter en tid vil han se sin sjanse igjen. Mennesker glemmer og blir uforsiktige.
-         Ikke jeg, sa Gerd- Liv bestemt.
-         Men det er andre, sa Jonas. Før eller siden vil mannen få en ny sjanse til å drepe.
-         Kanskje han er forsvunnet herfra, foreslo Martin.
–Kanskje han bare var på gjennomreise.
-         Mulig, innrømmet Jonas, kanskje litt skuffet ved tanken på at ikke et nytt drap ville bekrefte hans teori. 

Men på et punkt hadde Jonas rett! Folk glemte, selv en så uhyggelig ting som mrdet på Karita Bekkemellem. Men èn konsekvens hadde imidlertid vært den at de unge kvinnelige stortingspolitikerne ikke bega seg noe sted uten mannlig følge, og spesielt ikke etter mørkets frembrudd. 

Karl Arne Johannesen hadde organisert en spesiell gruppe som skulle drive spaning. Det var mulig at han trodde på Jonas` teori om at det var fare for at morderen ville slå til igjen. Johannesen plasserte også uniformerte politimenn på stortingsområdet.  

Dette unngikk ikke Martins oppmerksomhet. Han følte seg overvåket. Han begynte å holde øyne og ører åpne. Og en kveld så han noe som interesserte ham, en ung kvinne om kom ut fra Stortinget, og gikk ned Løvebakken med raske skritt- alene. Håret var blondt, og det var noe ved henne som minnet ham om Karita. Et kort øyeblikk innbilte han seg faktisk at det var henne. Men Karita var død og begravet.  

Men hva med denne unge kvinnen som var så idiotisk å gå ut i mørket alene? Han var sikker på at hun var en av Stortingets yngre representanter, for hun hadde en farlig kort skjørtekant. Visste hun ikke hva som var skjedd? Var hun ikke redd for noe som helst? Drevet av en uimotståelig nysskjerrighet fulgte han etter henne ned den brolagte bakken. Hjertet hans begynte å banke raskere. Hun tok nøyaktig den samme veien som Karita hadde tatt den fatale kvelden. 

Hun gikk ikke særlig fort, og Martin måtte sakne farten for ikke å komme for nær innpå henne. Hun satte kurs for snarveien til Parkveien, og det var så vidt at han ikke tapte henne av syne før hun forsvant inn i Slottsparken. Han ønsket å rope til henne, og han gjordet det nesten også, men i siste øyeblikk klarte han å beherske seg. Det ville være uklokt å pådra seg noen oppmerksomhet. 

Han visste ikke hvorfor, men han svettet oer hele kroppen da han snudde og gikk tilbake. Han var plutselig kommet til å tenke på at det var hans tur til å sekortere Gerd- Liv til t- banen. 

Den alltid omtenksomme Fru Lund serverte ham et glass god Cognac i kafèen sin. Han ventet på Jonas, og han kom da klokken var halv ti.
-         Jeg er litt bekymret, Jonas, sa Martin da ”psykologen” hadde satt seg ned og fått sin eplete.
-         Hvorfor? spurte Jonas.
-         Jeg så en kvinnelig stortingsrepresentant forlate Stortinget i kveld, helt alene.Han bestemte seg for ikke å nevne at piken hadde tatt snarveien gjennom Slottsparken. Det kunne røpe at han hadde fulgt etter henne.
-         Det var jo det jeg fortalte deg, sa Jonas rolig.
– Folk glemmer. Og du selv bare blåste av muligheten for at det kunne bli begått et nytt drap.
-         Det gjør jeg fremdeles.Jonas smilte. – Da er det jo ingen grunn til bekymring. 

Den kortvokste og spedbygde utenriksministeren reiste seg og begynte å gå frem og tilbake i rommet.
– Men jeg skal innrømme at jeg er litt bekymret, sa han. – For når pikene begynner å bli uforsiktige, vil morderen få en ny sjanse.
-         Han vil ikke våge å drepe en gang til, sa Martin bestemt. – Hvis han bor her i byen, vil han vite at politiet er på vakt hele tiden. Jonas ristet på hodet.
-         Det vil ikke holde ham fra noe som helst. Han er vant til å ta sjanser. Han tok en temmelig stor sjanse da han drepte Karita Bekkemellem, ikke sant? Og hvis denne mannen er drevet av en eller annen syk trang til å drepe, er det ikke noe som stopper ham.
-         Syk trang til å drepe?
-         Nettopp! Han har neppe forandret seg i løpet av disse to ukene. Han vil være den samme, eller kanskje enda sterkere. Jeg vet at det kommer ti å skje igjen.
-         Du virker svært overbevist, Jonas, sa Martin.Jonas virket trett da han snudde seg og gikk mot døren.
-         Det finnes anledninger, sa han, da jeg skulle ønske jeg ikke visste så mye om den menneskelige natur. God natt Martin. 

Den natten ble Martin liggende våken. Tanker og følelser var et eneste kaos. Det var ikke noe i veien med Jonas` logikk, tenkte han. Men den var bare bygget på en feilaktig forutsetning. Det var ingen gal mann som myrdet Karita Bekkemellem. Det var jeg som gjorde det. Med hensikt gjorde jeg det, slik at det skulle se ut som en sinnssyk person hadde gjort det. Det er dette Jonas ikke vet. Det er ingen som vet det. Så Jonas kunne ikke bebreides at han var kommet på feil spor.  Det var heller ikke noe rart i at kvinner gikk rundt i redsel, bortsett fra denne ene han hadde sett i mørket, og som hadde tatt snarveien gjennom Slottsparken. Hun måtte være gal.

Jo, Jonas` logikk kunne være riktig hvis det hadde vært en sinnssyk som hadde tatt livet av Karita. Martin kastet seg ut i et hav av minner. Her, i mørket, og alene, var det ingen som kunne se tårene hans. Han hadde vært mammas egen gutt. Han hadde frgudet henne. Hvorfor? Han viste ikke sikkert. Kanskje fordi han aldri hadde vært særlig sterk eller sportsli av seg. Og derfor aldri hadde kunnet gjøre de ting faren ventet av ham. Eller kanskje det ganske enkelt var fordi han hadde foretrukket moren fremfor faren. Hun hadde vært så vakkert, med det lange, blonde håret. Blond! Nei, der var det ingen forbindelse. Karita Bekkemellem hadde ikke lignet moren. Karita hadde væt sterk og atletisk og minnet mer om faren enn om moren. Det blonde håret hadde vært en tilfeldighet. Hvorfor hadde moren sviktet ham da faren døde? Han kunne ha trøstet henne og blitt en støtte for henne i livet. Men hun trengte noe mer enn ham. Kanskje fordi hun fremdeles var meget vakker og ville ha mer ut av livet. Så hun trengte menn. Det var først èn, senere ble det mange av dem. Det hele hadde vært litt av en skandale, og det endte med at han kom til å bo hos sin tante, en søster av faren. 

Men i tenårene og under oppveksten i det hele tatt, hadde han alltid hatt en svakhet for blonde piker. Han husket ikke noen av navnene lenger, det var så mange av dem. Han hadde ikke vært blyg på noen måte. Han hadde gjort kur til minst et dusin av disse blondinene og han hadde bent frem fridd til flere av dem. Men hver gang var han blitt avvist. Det gikk en plutselig kriblende følelse gjennom kroppen som løp helt ut i fingertuppene. Han skalv i mørket. Pokker ta Jonas Gahr Støre! Det hele hadde bare vært et skudd i tåken. Hans eget liv hadde ikke noe med Jonas` hypotetiske gal emorder å gjøre! Da han kvalte Karita, var det henne han drepte og ingen andre. Ikke moren, ikke alle disse unge, blonde pikene som ikke hadde villet ha noe med ham å gjøre. Ensom? Kanskje, men var ikke det nesten alltid tilfelle med ungkarer? De fleste av hans kolleger hade giftet seg i løpet av årene, til tross for at en politikerlønn ikke var mye å slå om seg med. Gifte menn og ungkarer hadde lite til felles. Kløften var kommet og muren reist, og komitèleder Martin Kolberg hadde sentrert sitt liv fullstendig på sine komitèmedlemmer. År etter år hadde han sett på rekkene av unge, friske ansikter og sagt for seg selv; Jeg er glad i dere. Jeg ønsker å hjelpe dere. Jeg vil åpne politikkens fantastiske muligheter for dere. Politikere skal ikke være fiender. Vær så snill å meg være en venn. Jeg er glad i dere. Snakk med meg. Vis meg at dere ser på meg som en venn…  

Men Karita hadde avvist ham. Karita Bekkemellem hadde ikke villet ha noe med ham å gjøre. Hun hadde sagt at han var gammel. Hun hadde støtt ham fra seg. Det var derfor han hadde tatt livet av henne. Hun fortjente det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han, Martin Kolberg, en meget ansett mann, hadde begått mord. Han behøvde ikke være i tvil om at piken var død. Hun var det. Hun lå der ved føttene hans på en seng av fuktige, råtnende blader. Vidåpne øyne stirret opp på ham, og han kunne skimte de nylonkledte leggene hennes. En bok hun hadde mistet, lå åpen ved siden av henne. ”Jeg er lei for det, Karita”, hvisket han lavt. ”Jeg mente ikke å gjøre det”.  

Men han elsket henne ikke lenger. Hans kjærlighet var borte da den siste gnist av liv forlot kroppen hennes. Hva hun enn hadde vært, hva han enn hadde elsket henne for, så var det borte nu. Hvordan skulle en kunne elske en død ting? 

Han selv var levende. Han visste at hann hadde begått en forferdelig ting som ikke kunne gjøres om igjen, men han var levende. Et eller annet i hjernen hans fortalte ham at dette at han var levende, var det altoverskyggende faktum. Karita var bortenfor enhver hjelp, men han selv var i live. Og han måtte fortsette å leve.  

Han begynte å tenke febrilsk. Hadde noen sett ham gå etter piken inn i Slottsparken? Nei, han trodde ikke det. Det var stille på slottet og på universitetsplassen på denne tiden. Og selv om noen hadde sett ham, ville vedkommende ha vært i stand til å kjenne ham igjen? Nei, sannsynligvis ikke i dette tusmørket. Men ville noen på en eller annen måte kunne forbinde ham med Karita Bekkemellem? Ja, det var mulig. Hun var et av medlemmene i Stortingets Justiskomitè, hvor han var leder. De tilhørte dessuten samme parti. Men det var noe mer enn det. Enkelte av komitèmedlemmene kunne ha lagt merke til at han hadde vist en nesten påfallende interesse for henne. Hun måtte ha merket det selv, og hun kunne ha betrodd seg til en eller annen. Så han befant seg i fare. 

Alibi? Det var for sent nu. Hvis han hadde ment å ta livet av Karita, kunne han ha arrangert et eller annet. Men dette hadde ikke vært noe planlagt mord. Alt var skjedd spontant, i et ubevoktet, sinnssykt øyeblikk. 

Sinnssyk? Nei, han var ikke sinnssyk og hadde aldri vært det. Han hadde bare rent logisk satt en stopper for det skriket som hadde kunnet ødelegge ham selv og hans fremtid for alltid. Eller hadde han vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket? Fordi den unge piken hadde avvist ham? Ville forbrytelsen kunne bli tillagt en adstandig, ansett politiker? 

Martin Kolberg kom til en konklusjon og bestemte seg. Han trakk en ganske liten foldekniv opp av lommen. Bladet han trakk ut var sløvt og fullt av mørke flekker. Han brukte bare kniven til å karre ut av pipen sin med. Nu skulle den brukes til noe annet. Det han måtte gjøre, bød ham voldsomt i mot. Men han visste det var nødvendig. Han bøyde seg ned. Det sløve bladet laget ikke særlig dype kutt, men blodet strømmet. Det var det viktigste. 

Da han rettet seg opp igjen, visste han at han fremdeles befant seg i en farefull stilling. Han ville bli nødt til å ta med kniven inn på Stortinget igjen, der han pleide å slappe av og diskutere stort og smått med noen av sine kolleger. Han kunne ikke bare slenge den fra seg.  Den kunne bli funnet, og det var mange av politikerne på Stortinget som hadde sett ham med denne lommekniven. Kolberg viklet et lommetørkle rundt kniven, og stappet den ned i mappen sin. Men blodflekkene kunne han ikke gjøre noe med. Ikke nu. Det fikk han ta seg av senere. Det viktigste for øyeblikket var å komme seg usett tilbake til Stortinget. Hanvalgte å gå samme vei tilbake, og det viste seg å være fornuftig. Det var ikke et menneske å se på Løvebakken. Han var kommet gjennom Spikersuppen før han så et par politikere, men han trodde ikke de ville kjenne ham igjen i mørket.    

Det passet ham utmerket at han kom opp på kontoret sitt uten å bli sett- og at han ikke var for sen til middag. 

Liket ble funnet den samme kvelden, og morgenavisene kjørte med store overskrifter. Martin sløyfet frokosten den lørdagen og ble liggende lenge, slik han pleide. Men han sov naturligvis ikke denne morgenen. Han kunne høre politisirener i det fjerne. Da han omsider kom på jobb, var noen av hans kolleger på vei til kontorene sine. Han slo følge, noe annet kunne ha virket mistenkelig.  

Denne morgenen var det fullt av mennesker på Løvebakken og Slottsplassen. Det var mange skuelystne inne i Slottsparken også. Hvis han hadde etterlatt seg fotspor, var de borte nu. Liket var naturligvis fjernet for lenge siden, men folk hvisket om hvor ille tilredt det hadde vært. Alle syntes å være enige om at det måtte ha vært en sinnssyk person, en seksualsadist, som hadde vært på ferde. Da

Kolberg kom hjem, var han vel fornøyd. Det var i alle fall ingen som hadde antydet at en politiker på Stortinget kunne ha myrdet henne. Det måtte opplagt være en sinnssyk person, og en stortingspolitiker er ikke sinnssyk. Men han visste politiet ville komme og snakke med ham. Det ville de med alle som hadde kjent Karita. Det var bare naturlig. 

Foreløpig hadde han en følelse av at han hadde dekket seg ganske godt. Han hadde ikke hatt noen vanskeligheter med å fjerne noen få blodflekker på skoene og mappen. Han hadde ikke funnet noen blodflekker på dressen, men an ville undersøke den nøye en gang til bare for å være sikker. Lommetørklet han hadde viklet kniven inn i, hadde han brent i et askebeger, og restene hadde han skylt ned i toalettet. 

Men kniven hadde gitt ham litt bekymring. Det å skjule den eller miste den, ville tvinge ham til å anskaffe seg en ny kniv, kolleger og venner var vant til å se ham karre ut av den uunnværlige pipen sin med lille lommekniven. Det endte med at han vasket kniven og renset den for flekker. Da han var ferdig, var han sikker på at det ikke ville finnes rester av blod på den, ikke engang ved kjemisk analyse. 

Fru Lund, innehaveren av Lund`s Spiseri, serverte sen lunch til sine gjester. Det var naturligvis mordet på Karita som var det store samtaleemnet. Det var Fr Lund som som førte an i diskusjonen. Hun var i femtiårene, enke etter en professor, storbrystet, moderlig type. Ikke den skarpeste kniven i skuffen, men gnaske slu.
-         Stakkars pike, sa hun. Det er forferdelig å tenke på hva hun måtte gjennomgå før…
-         Og så ung, sa Gerd- Liv, en spinkel, gråhåret dame i femtiårene. Hun hadde nylig gått av som leder for LandsOrganisasjonen.
-         En kjekk pike også, sa Statsminister Stoltenberg. Stoltenberg var statsminister i den sittende rød- grønne regjeringen. Både statsministeren og regjeringen nærmet seg pensjonsalderen. Synet hans var svakt etter mange års nitid og intens lesing av uforståelige dokumenter, og han brukte briller med tykke glass.
-         Kjente du henne? Spurte Fru Lund.
-         Jeg tror jeg vet hvem hun var, svarte Stoltenberg. En rødhåret pike…
-         Blond, korrigerte Martin.
-         Det stemmer, sa Jonas, en liten, bebrillet mann med stor interesse for psykologi. Usedvanlig aktiv av natur. Jonas var også utenriksminister. – Du hadde henne i justiskomitèen din, ikke sant, Martin?
-         Ja, hun var interessert i justispolitikk.
-         Hva slags pike var hun?
-         Ganske alminnelig. Det er ikke så stor forskjell på dem, er det vel?
-         Det finnes ikke to mennesker som er like, mente Jonas.
– Det er det som gjør psykologi så fascinerende.
-         Mener du det?-         Absolutt. Men da tenker jeg ikke akkurat på denne piken. Som du antyder fins det en viss likhet mellom de fleste politikere. Det er en egen kategori, kan en si. Den person som imidlertid interesserer meg, som psykolog, er morderen. At Jonas ikke var psykolog av profesjon, men derimot litt stormannsgal, var det ingen som nevnte.
-         Hva slags person kan det ha vært? Spurte Martin oppriktig nysskjerrig.
-         En sinnssyk mann, skjøt Fru Lund inn.
-         En djevel, la Gerd- Liv til.
-         På en måte, nikket Jonas.
– En morder er alltid noe for seg selv, som en vet. Men det er mange mennesker som kan gå rundt med lyst til å ta livet av et annet menneske, men som ikke har den nødvendige følelsesmessige motivering. Dette er normalt, men det å kutte opp et menneske på denne måten, er abnormt.
-         Hva slags abnormitet, ville Martin vite. Politiet vill kanskje teoretisere på samme måte som Jonas.
-         Det er ikke så lett å si sånn på rede hånd, selv for en psykolog, svarte Jonas.
– Ta et normalt menneske, og la oss forutsette at vedkommende hadde et eller annet motiv for å begå mord, og det nødvendige mot. Da ville selve mordet gi den fornødne tilfredsstillelse.  Hvis jeg hadde hatt en elskerinne, for eksempel, og jeg hadde grunn til å tro at hun bedro meg, ville min sjalusi kanskje fått en nødvendig eller ønsketutløsning ved å vite henne død. Men jeg ville ikke kutte henne opp. Da ville jeg vært besatt av en eller annen form for sinnssykdom. Det ville ikke ha vært nok å bare drepe. 
-     Ifølge avisene ble denne piken først kvalt, og siden kuttet opp med kniv. Det faktum at Karita Bekkemellem var død, var ikke nok til å tilfredsstille drapsmannens hevntørst eller hva det måtte ha vært. Han ønsket noe mer, så han lemlestet liket.
-     Hvor dypsindig, sa Fru Lund beundrende.
-     Ganske elementært, sa Jonas. Men det er noe mer også.
-     La oss høre, sa Gerd- Liv spent.
-     Det spørsmålet som gjenstår, sa Jonas, er om morderen var tilfreds med å drepe og lemleste.
-     Hva mener du med det, spurte Stoltenberg..
-     Vel, dette er ren teori, sa Jonas. Men jeg tror at morderen er et ensomt menneske. Ensomhetsfølelse er ofte en faktor i slike saker. Ikke bare en temporær ensomhet, men ofte en ensomhet som er der hele tiden. Det kan ha et eller annet med en ulykkelig barndom å gjøre, eller en slags traumatisk oppvekst, en person som ikke har oppnådd anerkjennelse i det en kaller de voksnes verden. Han har alltid følt seg utenfor. Alltid vært avvist. Hva slags person får en så et bilde av? Vel det er ikke godt å si, men høyst sannsynlig er han ungkar, eneboer i samfunnet. Ikke slik at han bor i en hule eller noe sånt. Han omgås mennesker, men han har ingen venner, ingen fortrolige, hverken av det ene eller det annet kjønn. Han er ganske enkelt blitt holdt utenfor livet. Vil en så, i en slik situasjon, ha noen kjærlighet til den menneskelige rase?  

Jonas` tilhørere var kanskje ikke det best tenkelige auditorium. Eller kanskje det var vel valgt. Fru Lund og Stoltenberg var de eneste av dem som var eller hadde vært gift. Gerd- Liv var jomfru. Martin var ungkar, det samme var Jonas. Gerd- Liv stirret ned i tallerkenen sin, litt forlegen. Stoltenberg glippet med øynene, og forsøkte å samle tankene for å finne et mulig svar på spørsmålet. Martin satt der med en urolig, beklemmende følelse av at Jonas hadde forsøkt å karakterisere morderen, ham selv, som en vanvittig person. -         Det er to andre muligheter, fortsatte Jonas. Den ene er at morderen er kjente henne, og at hun hadde avvist ham og sagt at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. Den andre muligheten er den at hun var ham fullstendig fremmed, og at han bare tok ut sitt hat til menneskeheten i et anfall av sinnsforvirring. Den ene muligheten var like sannsynlig som den første. 

Resonnementet passet Martin. Morderen kunne være en person som overhodet ikke kjente eller hadde hatt noen forbindelse med Karita Bekkemellem.  
-         Men det store spørsmålet er, sa Jonas videre; Vil denne mannen ha fått endelig utløsning for sin ensomhetsfølelse og sitt menneskehat?
-         Latterlig!
Martin slynget ut ordet før han fikk tid til å tenke seg om. Jonas sendte ham et iskaldt blikk.
– Hva får deg til å si det, Martin?Martin var nær ved å miste fatningen. Han hadde vært atskillig mer rolig og avbalansert i det øyeblikk det var gått opp for ham at han hadde begått et drap. De andre rundt bordet stirret på ham og ventet en forklaring.
-         Vel, jeg tror bare at en slik ting som et mord ville være nok til å tilfredsstille en hver hevnlyst, sa han.
-         Men hva med knivbruken?
-         En og samme sak.-         Eller kanskje det ga ham blod på tann, sa Jonas.Martin merket at hendene hans skalv. Han var ikke i stand til å stoppe det.
-         Jeg… Jeg tror likevel du tar feil, stammet han. Jonas trakk på skuldrene.
– Vi får se, sa han og snudde seg mot Gerd- Liv. Hvis jeg var kvinne, ville jeg være ytterst forsiktig inntil denne mannen er tatt. Gerd- Liv reagerte ved å dåne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Djevel i bakhold   

Leder i stortingets justiskomitè, Martin Kolberg, var en ensom mann. En av årsakene til hans ensomhet var at opinionen ville ha ham kastet som leder i komitèen han satt i. ”Du er ikke den rette for jobben”, sa de. ”Vi trenger en person med mer tak i”! Et halvt dusin stortingspolitikere satt foran ham med bøyde hoder og gjorde notater mens han, med monoton, slepende stemme, snakket om den stadig økende kriminaliteten i Tigerstaden.

Kolberg virket fjern og tankespredt, men siden han hadde vært politiker i veldig mange år, kunne han formuleringene utenat. I øyeblikket levde han i sitt eget inferno, og hans tanker var like mørke og pinefulle som Dantes. Og hans pine nådde bestandig et høydepunkt på denne tiden, klokken 13 på mandager, onsdager og torsdager, da han som vanlig oppsummerte komitèens siste målsettinger. Fordi Karita Bekkemellem var en av medlemmene i komitèen.  

Han stirret ikke på henne. Det ville de andre legge merke til, så han avholdt seg fra det. Men han var i sin fulle rett til å se på henne av og til slik som han så på de andre. Upersonlig og tilfeldig. Han så på henne nu, men vendte blikket skyldbevisst bort.   

Han hadde ikke vært i stand til å analysere sine egne lidenskapelige følelser. Karita Bekkemelem kunne ikke kalles noen direkte vakker pike. Han hadde hatt andre piker i andre komitèer han hadde sittet i, som hadde fått ungdommens saft til å boble i ham, men tiltrekningen hadde likevel ikke vært den samme. Karita virket annerledes, på en eller annen uforklarlig måte.  

Han sendte henne et kjapt blikk igjen. Hun hadde foretrukket å sitte i bakerste rekke den siste tiden, selv om det var nok av ledige plasser foran. Hun satt med bena i kors og skjørtet trukket ned over knærne. Leggene var pene, men ikke slik at de fikk en mann til å gå fra konseptene. Den brune tweedjakken hennes var verken spesielt velsittende eller flatterende- hun kledde seg åpenbart ikke for å tiltrekke seg det annet kjønn. Hvertfall ikke i Kolbergs komitè. Hun satt med hodet bøyd over notatblokken. Han var sikker på at hun var en naturlig blondine. Men det var ikke bare det. Han hadde hatt dsinvis av blonde piker i komitèene sine før. Karita? Navnet? Spesielt. Men Martin Kolberg var, i en alder av snart femtifem år, forbi den tid han bare ble betatt av et navn.   

Minuttene slepte seg av sted, pinefult og langsomt. For en latterlig situasjon og befinne seg i, det å se frem til disse tre ukentlige møtene med ekstatiske forventninger, som en forelsket mann som ser frem til et stevnemøte, og så være så frustrert og skuffet at bare nærværet av hans elskede var en plage, og at han fortvilet ønsket at hun skulle forsvinne. Han kjente svetten bryte frem i pannen til tross for at det var kaldt i rommet, og han knttet hendene for å få et bedre tak på seg selv.  

Inferno. Han fortalte monotont og automatisk velformulert oppgulp om idealistiske målsettinger, mens han tenkte på de forferdelige straffer som rammet Dantes fordømte sjeler. Det var som å beskrive sin egen håpløse livssituasjon. Sjelekval. Han kiket stadig på klokken. Den tikket evighetssekunder. Kunne noen merke noe på ham? Sannsynligvis ikke. Men frykten var der.  

Hodene var fremdeles bøyd over notatbøkene, også det blonde hodet til Karita. De lyse, viltre lokkene hennes var som en stråleglans, en glorie over henne. Denne galskapen kunne ikke fortsette!  

En klokke ringte i det fjerne, og det var en enorm lettelse for ham å kunne si; ”Vel, det var alt for i dag”. Komitèmedlemmene, bortsett fra Karita, så opp på ham, tydelig lettet de også. En lubben liten brunhåret pike ga ham et tomt smil. Det var ingen som ble igjen for å stille ham spørsmål etter møtet. Det hendte sjelden. Det var ingen som var interessert. De bare pakket sammen bøkene, tok på seg ytterklærne som var slengt over ledige stoler, og gikk ut. Komitèleder Kolberg hørte de andre begynne å kravle ute i gangen. Det var ikke kriminalstatistikk de snakket om. Det var fredag ettermiddag, og de snakket om hva de skulle foreta seg i weekenden. Kanskje Karita hadde en avtale med en eller annen unggutt? Hun var ikke spesielt populær, ikke var hun like vakker som mange av de andre heller, men likevel…  

Fredag. Han ville ikke se henne igjen før på mandag. Toogsytti timer. Det var en lettelse å tenke på at det var toogsytti timer til han skulle være nødt til å befinne seg i samme rom som henne- samtidig som han ville savne henne noe voldsomt hver eneste av disse toogsytti timene.  

Kolberg tok mappen sin og gikk ut. Det var tomt i korridoren. Han hørts skritt som fjernet seg, og ekkoet av latter. Han visste hvilken vei Karita pleide å gå, og han så henne ved foten av trappen sammen med Per Sandberg og Laila Dåvøy. Sjalusien stakk i ham. Han stoppet et øyeblikk og ventet, og så at Sandberg og Dåvøy vinket adjø og gikk ut i vandrehallen. Karita gikk ut, og han skyndte seg ned trappen og fulgte etter. Han klart ikke motstå fristelsen.  

Han var femti meter etter henne ute på Karl Johan, men han ville ikke rope på henne og be henne vente. Det ville ikke ta seg ut for en stortingspolitiker av hans kaliber, å bli sett løpende etter et av sine komitèmedlemmer. Men han satte opp farten. Han var midlertid kort til bens, så han tok ikke noe særlig inn på henne.  

Den kalde vinden rusket i det blonde håret hennes. Hun hadde lavhælte sko og leggene virket kraftige, men likevel meget feminine, og hun beveget seg lett og grasiøst. Likevel var hun på ingen måte en slik pike en skulle tro en intellektuell, hornbebrillet mann som Martin Kolberg ville føle seg spesielt tiltrukket av.  

Plutselig snudde hun av til høyre. Hadde hun vendt på hodet, ville hun kanskje ha lagt merke til ham, men det gjorde hun ikke. Hun satt kursen over en snarvei gjennom Slottsparken, som førte ut i Parkveien. Kanskje hun skulle kjøpe et eller annet nytt designerklesplagg. Eller på makeover hos Jan Thomas. Middag. Hvis han tok henne igjen, kunne han invitere henne på middag. Det ville ikke være å overskride grensene for det tillatelige. Hun kunne trenge en forandrng fra sin stusselige singeltilværelse, og det var ikke mange av de andre komitèmedlemmene som visste om hvor i Oslo de beste spisestedene befant seg.   

Hun forsvant et øyeblikk i tusmørket. Martin Kolberg, sikker på at ingen kunne se ham lenger, begynte å småløpe for å ta henne igjen. Han holdt på å snuble rett på henne, og ropte;”Frøken Bekkemellem… Karita…”. Måten hun bråsnudde seg på, og de bleke ansiktet, fortalte ham at han hadde skremt henne. Han fortet seg å unnskylde; ”Jeg beklager hvis jeg skremte deg…”. ”Du skremte meg ikke”, sa hun, men stemmen som vanligvis var rolig og behersket, skalv.  Det virket som om hun ville overbevise seg selv mer enn ham. ”Jeg så du tok denne snarveien. Jeg trodde i alle fall det var deg”. Han visste løgnen var gjennomsiktig, og det ergret ham at han ikke hadde vært i stand til å se ut som et mer tilfeldig sammentreff.  

Hun stirret på ham med store øyne, tydeligvis sikker på at han hadde fulgt etter henne fra Stortinget. Det ble stille en stund. Ingen av dem visste hva de skulle si. Parkveien var sikkert full av biler og folk på denne tiden, men støyen fra trafikken nådde ikke inn her i slottsparken. Universitetsplassen lenger nede i gaten lå også helt stille. Kveldsforelesningene begynte ikke før om en times tid.  

Stillheten og det å være alene med Karita fikk blodet til å banke hurtigere i årene hans. Hjernen hans var altfor forvirret til at han var i stand til å anslå en lett konverserende tone, noe han ellers også hadde vanskelig for, og han glemte helt idèen med middagsinvitasjonen.  

”I har hastverk”, sa hun, men hun ble stående somom hun ikke var i stand til å røre seg. Han så bare det nesten uhyggelig hvite ansiktet hennes. Det var som en maske i mørket. Han fikk plutselig talens bruk igjen; ”Du har bestandig hastverk når jeg gjerne vil snakke med deg”, hørte han seg selv si, forferdet over sin egen dristighet. ”I forstår ikkje heilt hva du meiner”, repliserte hun. Han kastet seg ut i det; ”Jeg har bedt deg komme til mitt kontor flere ganger. Vi har gjort avtaler, og jeg har sittet og ventet, men du har aldri kommet. Du har skyldt på at du har glemt det. Når jeg har forsøkt å snakke til deg i vandrehallen eller i kantinen, har du latt som om du ikke har hørt meg. Du må jo forstå at en komitèleder av og til trenger å ha privatsamtaler med sine komitèmedlemmer  for å finne ut hvor langt de har kommet med sakene komitèen jobber med, slik at han samkjøre medlemmenes arbeid, og utarbeide komitèens handlingsplan. Og du har virket så fornuftig hele tiden, så jeg har hatt følelsen av at en og annen samtale kunne være berikende- for oss begge”.  

Han stoppet. Så tåpelig det hele lød. Så hykleriskog sant. Denne piken var intelligent. Han kunne ikke overbevise henne med åpenbare løgner. ”I er nødt til å gå nu ”, sa hun, men igjen ble hun stående som om hun ventet at han skulle holde henne tilbake med makt. ”Vær så snill”, sa han bønnfallende. ”Hvorfor vil du ikke snakke med meg? Hvorfor må du lltid finne på en unnskyldning?”. Han visste han ydmyket seg nu, men han blåste i det. Nu snakket han hvertfall fra hjertet. ”Hvorfor kan ikke vi to være venner?”. Hun ristet på hodet. ”Du er komitèleder, og I…”. ”Hvilken rolle spiller det? Har disse andre komitèmedlemmene noe mer å snakke med deg om, enn det jeg har? Hvis jeg hadde vært et vanlig komitèmedlem og sittet ved siden av deg i grupperommet, ville du ha snakket til meg da? Hør nu her, jeg er bare et menneske, en mann, og du er en tiltrekkende ung pike. Jeg er respektabel, og jeg er ikke gift…”. ”Du er gammel!”.

Måten ordene kom fra leppene hennes fikk dette med alder til å virke som noe vemmelig og frastøtende. Og forakt. Det var som å få et slag i ansiktet!  ”Jeg er niogførti”, sa han stille. Det var en løgn, siden han hadde fylt femogfemti for et par måneder siden, men han hatet seg selv for den. ”Jeg er verken vakker eller rik, men jeg vet en god del mer om livet enn mange av disse andre hvalpene. Jeg har lest hundre ganger så mange bøker som dem. Ikke døm meg ut fra komitèmøtene. Jeg vet de er tørre og kjedelige, men jeg sier bare de ting som er ventet av meg. Hvis jeg var alene sammen med deg, ville du ikke kjede deg. Jeg kunne fortelle deg så mange ting, Karita, for du ville inspirere meg, fordi jeg elsker deg…”.  

Denne gangen forsøkte hun å smette bort fra ham, men han grep henne i armen. Hun kjempet for å komme løs, men han var for sterk for henne. Martin Kolberg var selv forbauset over sin maskuline styrke. ”La meg gå”, bønnfalt hun, med en stemme hes av frykt. ”Hvis du lar meg gå, skal jeg ikke sladre på deg…”. ”Sladre? Til hvem?”. Han hadde trukket henne tett inntil seg nu. ”Hva er det jeg har gjort som er så forferdelig?”. Hun åpnet munnen, og han visste at hun ville skrike. Han kunne ikke tillate det. Hendene hans lukket seg rundt halsen hennes for å stoppe skriket.   

Hun ravet bakover og falt på ryggen, og han falt over henne uten å slippe taket. Det eneste han tenkte på, var at han ikke måtte la henne utstøte et skrik som kunne tilkalle mennesker. Han klemte til, og det kritthvite ansiktet begynte å bli mørkere.  

Så, lenge etter, da Karita Bekkemellem hadde sluttet å gjøre motstand, reiste han seg langsomt. Hun ble liggende på bakken. Han stod over henne og forsøkte å få igjen pusten. Han var ikke forvirret i hodet lenger. Han visste han var konfrontert med en ny, mørk virkelighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende