Det er dritkaldt. Dynen varmer og puten er myk, men jeg må stå opp, for jeg lovte meg selv i går å stå tidlig opp i dag. Jeg ligger i sengen og kikker opp i taket, ser hvordan insektsguggen ved lampen er smørt utover, som en føflekk, eller som tallene i matteboken. Det var en stor flue. Klokken er bare fem på morgenen, men jeg er tro mot meg selv, så jeg står opp. Tusler barbent ut på kjøkkenet. Orker nesten ikke mat, men jeg smører matpakke, og tvinger i meg to skiver med Vossafår. Kaffen holder jeg meg unna, for den virker slankende, og jeg skal på skolen og trene. For å bli større, ikke mindre. Puss, puss, så får du en suss, sang Trond- Viggo, og selv om det absolutt hadde vært koselig med en suss, er det ikke primært derfor jeg nu står med tannbørsten i hånden. Jeg gidder ikke dusje, for jeg skal dusje på skolen, og snart sitter jeg på toget.

Etter treningen står jeg under det varme vannet og nyter, mens jeg smører inn kroppen med såpe. Musklene er stive og støle, spesielt biceps og pectoralis major, men det er deilig, jeg har ikke trent på lenge. Etterpå tørker jeg meg, og håndklet revner- det er kjempeslitt- så det tar litt lenger tid enn beregnet. Men jeg har ingen som venter på meg, så jeg kunne godt ha brukt for eksempel tre timer i dusjen (selv om det er alt for lenge). Før jeg går, er jeg flink gutt og drikker proteindrikken min.

Pengene jeg vant på oddsen- ettusensjuhundre- brenner i lommen. Det er sjelden en stakkars student som meg har så mye penger til overs, og jeg har allerede bestemt meg for å sløse de bort. Jeg er et ektefødt barn av min tid. Null begrep om økonomi. Sedlene knitrer koselig, jeg tar de opp og teller, gule femhundrelapper, røde hundrelapper, grønne femtilapper. Og mens jeg sitter der og teller, i smug, lett foroverbøyd og bortvendt, slår det meg at jeg ikke kommer til å ha hellet med meg i kjærlighet siden jeg vant så mye på oddsen. Hell i spill, uhell i kjærlighet. Dessuten vant jeg femhundre på bingo for fjorten år siden. Og en mixmaster da jeg var fem. Jeg er kjempesingel.

Tunellbanen skrangler både seg selv og meg nedover mot sentrum. Kalenderen viser at vi er i juni, og det er typisk norsk sommer; Nitten varme og lett skydekke. Jeg tar meg selv i å lure på hvorfor jeg kjøpte den flasken med solkrem i forrige uke, faktor tjue til og med, og hva i helvete for slags idrett er bragafakit?? Tunellbaneføreren annonserer Blindern så høyt og nasalt at jeg skvetter, men blindernrottene som kommer på er visst immune, wannabeintellektuelle, SU`er, realfagsnisser, rastahår, koteletter, små pupper, bart; Alle siger in i vognen, som zombier. Hun negressen var jo ganske deilig da, og når vi kommer til Jernbanetorget, har jeg nesten sovnet.

Lommen min rister. Eller, telefonen min rister, den ligger i lommen. Et øyeblikk blir jeg glad, kanskje er det en melding fra Deg, men det er det ikke. Bare en reklamemelding som forteller at dersom jeg har en million, kan jeg akkurat nu få kjøpt en flott ti kvadratmetser stor leilighet i Groruddalen. Eller så kan jeg besøke hjemmesiden deres, og se på de andre leilighetene de klør etter å bli kvitt. Whatever. Jeg har ikke så mye penger. I stedet rusler jeg inn på Gressvig Sport, i den hensikt å investere i et par sandaler. Gleden er stor da jeg finner et par som passer, kroppen min er i størrelse midt- mellom- alle- størrelser, så det er vanskelig å finne noe som passer, men butikkmanen finner bare èn sandal, og det irriterer meg. Sandalen er grå og fin, med svart såle. Jeg vil gjerne ha den. Men butikkmannen er snill, han ringer nabobutikken og ber de holde av et par, jeg låner bilen til broren min og kjører, og ikke lenge etterpå står jeg med et par sandaler i hånden. Solkrem har jeg fra før. Summer here I come!

Når jeg kommer hjem, spiser jeg eggerøre og spekemat, enda det ikke er varmt ute, men det er sommer, og da skal en spise sommermat. Det er godt, magen takker med et rrooorrmm, likevel spiser jeg litt til. Og etterpå spiser jeg is til dessert. Båtis. To stykker, mens jeg ser på Mot i Brøstet, og jeg ler, selv om det jo egentlig ikke er morsomt. Nils spør Trine om hun er klar for litt biip- biip, og Karl ser som vanlig sur og oppgitt ut og sier at det bare er mas med dere to; Jeg kjenner at det er deilig å le, at jeg ikke har gjort det på en stund. Og like plutselig som jeg tenker at jeg ikke har ledd på en stund, blir jeg bevisst Alvoret, latteren stopper, og jeg blir taus. Bare smiler litt. Snart er det natt.

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Sola skinner, og jeg er så gla`
det er fordi jeg treffer deg i da`!".

Men det er ikke sol ute, for den finnes ikke, selv om det er varmt, og Jokke er død. Jokke er død, det er varmt ute, og solen finnes ikke. Jeg skrur av radioen, skrur av den kunstige, falske virkeligheten med alle sine perfekte colgatesmil, ferskenhud, og de har sikkert masse sex i helgene også. Men Jokke var ikke perfekt, og det gir meg håp, at disse perfekte menneskene nedlater seg til å spille slikt, det gir meg håp å vite, fordi det perfekte er avhengig av det uperfekte for å eksistere. Verdensordenen opprettholdes. Jeg går ut i virkeligheten.

I dag skal det skje. I dag skal jeg sykle. Det er lenge siden sist, men jeg tror det sitter enda. Sirkushester og sagmugg, selv om jeg aldri har vært noen hest. De er ekle. Som katter. Det er stille ute, uvanlig stille til junilørdag å være, noen få biler bare, og vinden som stryker meg mildt mot den bare huden. Snart skal jegsykle, for jeg har sykkelklær på meg, og joggeskoene er ødelagt foran, slik at tærne stikker ut. Garasjeporten er også ødelagt, men jeg bruker det hemmelige trikset med å dytte på det øverste høyre hjørnet mens jeg drar porten mot meg, slik at den åpner seg. Naboen kommer forbi, og vi småprater om svada, for eksempel om været, om at prisen på månedskort har gått opp, at det har flyttet inn et somalisk par i huset på andre siden av gaten (kanskje de er muslimer).

Jeg er alene. Solen titter frem, den finnes visst likevel. Dette må være et tegn, jeg vet ikke hvilket, men det er nødt til å være et tegn. Sykkelen står foran meg. Den er blå. Låsen, blå den også, henger over styret, og den funker uten engang å forsøke å mukke når jeg stikker den litt rare nøkkelen i den og vrir om. Garasjen er overfylt med rot, skrot, nedstøvede pappesker, alt sammen selvfølgelig plassert foran objektet jeg prøver å få tak i, og i dèt jeg snubler over en ball, en pose tomflasker, eller noe annet som gjør meg opprørt der inne i det støvete, dunkle rommet, skraper jeg opp håndflatene mine når jeg i det minste prøver å ta meg for, mens jeg tenker at denne garasjen, denne satans garasjen, hvor sykt det enn høres ut, er et bilde på selve livet. Du får ingenting gratis, og det som kommer lett er det en egentlig ikke har bruk for. Hendene mine blør. Litt som Jesus. Jeg banner. Faen.

Vinrankene suser forbi meg (egentlig er det jeg som suser forbi dem), og de andre, vi er i Languedoc- Roussillon, rett utenfor Montpellier, syd- Frankrike. Tour de France. Terrenget er flatt, solen har begynt å ta, og vi konkurrerer begge om å komme først, men ingen av oss vet helt hva vi egentlig prøver å oppnå med denne meningsløse kappkjøringen. Snart går solen ned, og jeg er fremme- hvis jeg i det hele tatt har vært på vei mot noe, jeg aner ikke hva det skulle være- det blir natt, før solen atter står opp, litt før meg, og igjen begynner denne tilsynelatende irrasjonelle, meningsløse vandringen over himmelen, mens jeg kan velge å sitte helt stille hvis jeg vill. Kanskje i mørket. Men jeg er ikke i Languedoc- Roussillon. Montpellier, syd- Frankrike, men i Norge, østlandet, på en øde asfaltstrekning som knapt nok fortjener betegnelsen kommunal vei, alene, men det er hvertfall flatt, og knastedekkene på den alt for gamle og unyttige jernhesten minsuger dobbelt så mye krefter ut av muskulaturen som egentlig nødvendig. Landeveisdekk hadde vært bedre.

Svetten renner, og sykkelklærne føles med ett alt for trange. Et eller annet svart lite dyr finner det for godt å (forsøke) etablere seg i det korte håret mitt, der jeg kjemper meg videre mot målet. som en annen Don Quijote, selv om jeg ikke vet hva målet er. Sykkelen er egentlig litt ødelagt; Kjedet har tatt seg en tur på egenhånd, så hendene mine er svarte og klissete av olje etter at jeg fanget det inn igjen. Dessuten skifter ikke giret som det skal, så jeg sliter virkelig for å tråkke meg fremover. Mot det ukjente. Til tross for at jeg har gjort dette et gross av ganger tidligere, glemmer jeg hvor tungt det er, og det får meg til å føle meg som en idiot, selv om jeg selvfølgelig klarer det denne gangen også. Den tunge juniluften fyller lungene mine og gjør det vanskelig å puste, men jeg tenker at egentlig, egentlig trenger jeg et ligg mer enn luft, hvertfall akkurat nu, selv om det selvfølgelig bare er tull, men jeg er bare et menneske, en mann, som higer etter det attråverdige og ikke det nødvendige. Jeg er halvveis.

Hjemme. Porten er uskyldshvit, der den står, i skarp kontrast til det brunbeisede treverket rundt. De nedstøvede pappeskene, rotet og skrotet hilser meg taust velkommen, mens hengslene gir fra seg et rustent hyl. Jeg puster inn årgangsstøv. Hoster. Setter fra meg jernhesten. Bulen i shortsen forteller meg at jeg fremdeles har lyst på et ligg, men jeg vet ikke lenger hva som er mest irrasjonelt av å pule, sykle, eller å glo inn i en halvmørk, overfylt garasje, og slik som dette var det ikke den augustkvelden for nesten tjueåtte år siden, da var det ikke støvete og mørkt, men lungene mine fyltes av luft for aller første gang, ren, frisk luft, for jeg ble født. En uforståelig tanke, en uforståelig handling. Jeg skjønner det ikke. Men jeg lever.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Få arbeidet unnagjort
Planlegg oppgavene dine nøye, og hold øye med klokken. Bli ferdig en time før han ventes hjem. Mannen føler ikke at varmen strømmer mot han når han hører deg bryte ut "Er du hjemme allerede?".

Ha middagen klar
Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om han og hans behov. De fleste menn er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Forbered deg selv
Bruk et kvarter til hvile slik at du er opplagt når han kommer hjem. Da blir du også glad for å se ham, i stedet for at du er for sliten til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha, og vær evig takknemlig for at du har mannen som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi han åndelig oppløfting. Når du står opp, ta hånd om utseendet ditt. Fiks på sminken, sett et bånd i håret og se frisk og opplagt ut. Han har nettopp vært sammen med mange frustrerte og arbeidstrette mennesker. Vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Han kan trenge en oppkvikker etter den lange arbeidsdagen.

Rydd vekk rotet
Ta en siste tur gjennom huset før han kommer hje, samle opp skolebøker, leker, papir osv. i en bøtte eller søppelkurv og legg dem i soverommet for senere sortering. Så går du over bordene med en støvklut. Mannen i ditt liv må føle at han har kommet til et sted med ro og orden, og det vil få deg til også føle deg mer avslappet. Å ha orden i huset er nok en måte å vise ham at du vrkelig bryr deg om hans hjemkomst.

Forbered barna
Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærnedersom de er skitne. Barna er hans små skatter, og de bør se slik ut.

Minimer all lyd
Legg spesielt merke til dersom mannen din må kjøre i rushtrafikken. Når han kommer hjem eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.

Vær glad for å se ham
Motta ham med et varmt smil og vær lykkelig. Si at det er bra å ha ham hjemme. Dette kan tilføre ytterligere verdi til dagen hans. Han trenger all den romantikken han kan få fra deg.

Ikke!!
Ikke motta ham med plager eller klager. Løs problemene før han kommer hjem, hvis ikke, vent med dem til kvelden kommer. Også, ikke klag dersom han kommer sent hjem til middagen. Regn dette som et lite problem i forhold til hva han kan ha gjennomgått på jobben den dagen. Ikke la barna oversvømme han med problemer eller krav. Bare la dem hilse kort på faren deres.

Vær hyggelig mod ham
Gi ham godstolen eller foreslå at han hviler seg litt på soverommet. Ha en kjølig eller varm drikk klar for ham. Tilby deg gjerne å massere føttene hans, men ikke insister på dette. Snakk til ham med en myk og avslappende stemme. La ham slappe av.

Hør på ham
Du har kanskje et dusin ting å fortelle ham, men hans hjemkomst er ikke det korrekte tidspunkt. La ham snakke først, så hører han bedre på hva du har å fortelle ham senere.

La kvelden være hans
Klag aldri dersom han ikke tar deg med ut på restaurant eller i teateret. Prøv å forstå hans stressende og trykkende verden og hans behov for å være hjemme og kunne slappe av. Er han sur og irirtabel, ikke slå tilbake igjen, forstå hans stressende vesen.

Målet
Prøv å gjøre deres hjem til et sted med ro og orden der mannen din kan forfriske seg selv i kropp og ånd. Gjør du dette vil han heller være sammen med deg enn noe annet i verden og han vil bruke all sin fritid på deg og barna. Forsøk å leve etter disse reglene for hjemkomst og se hva som skjer. Dette er den rette måten å få en mann hjem til deg på, ikke ved å klage og være til irritasjon.

(Kilde; En heimkunnskapsbok fra 50- tallet).

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det regner. Jeg ligger i sengen og kikker i taket, mens Ordene du sa i går fortsatt lager ekko inne i hodet, og jeg prøver å samle nok krefter til å komme meg gjennom dagen. Det er nesten som å ha tinnitus, men jeg gidder ikke, orker ikke bry meg, og går heller på butikken og kjøper ferskt brød og avis (en avis jeg forøvrig ikke kommer til å lese, men det vet hverken avvisen eller jeg på dette tidspunktet).

Klokken nærmer seg, og jeg slår følge med tiden i dèt jeg låser døren og forsvinner ut i junidagen, ut i alt det våte. Skyssen min har ikke kommet, og et kort sekund er jeg inne på tanken om å gå, men slår det raskt fra meg. Det er fremdeles vått ute, og jeg er fanget mellom regnet og tiden, uten å ane hva jeg skal gjøre. Alene. Jeg ser på togene, og kjenner med ett hvordan redselen og fornedrelsen griper tak i meg. Jeg erindrer de daglige turene over broen, til Stedet Jeg Ikke Vil Være, og Menneskene Jeg Ikke Likte, hvordan togene som passerte under meg liksom dro av sted med drømmene mine, mens tiden og naturkreftene gjorde sitt beste for å bryte meg ned. Og i dèt alt nesten blir svart, oppdager jeg at jeg gråter, for selv om det er 2007 er jeg på vei til et sted jeg ikke vil være, og jeg tenker at tiden kan være både en venn og en fiende. Det er ikke lengermulig å skille tårene mine fra regnet.

Natten er lys, kanskje litt for lys, og alkoholen virker ikke lenger. Sofaen jeg ligger på gjør sitt beste for å brekke ryggsøylen min, dessuten er sofaen full av bikkjehår, som i ly av mørket har funnet veien inn i munnen min. Jeg spytter og hveser. Det er stille, men lyden er nesten uutholdelig. Den iskalde ølen kjennes kald mot ganen, og i et øyeblikk tenker jeg at alt vil bli bra. Men tiden er ingen venn lenger, og kroppen er tung og trenger søvn, trenger å komme bort fra Ordene, trenger ikke fler bekreftelser. Det regner, og jeg sovner.

Dagen etter er det sol. Jeg vekker de andre, selv om de egentlig ikke vil, fordi de synes det er for tidlig dagen derpå, enda klokken er over ti. Vi sitter i hagen og spiller Trivial Pursuit. Det er varmt, og de andre finner frem parasollen, mens jeg henter øl (selv om jeg egentlig ikke har lyst på, men hodet mitt orker ikke være iDen Virkelige Verden, fordi jeg vet at Ordene er der selv om jeg ikke hører de akkurat nu). Jern betegnes som Fe i det periodiske system, hvitting kalles også havets kylling, Georg Andersen vant sølv i friidretts- VM i 1991, Stillhetens Hav ligger på månen, Alexandre Dumas skrev om De Tre Musketerer, men jeg føler meg hverken som en hvitting, kulestøter eller musketèr i dèt det siste kakestykket er på plass, og jeg beveger meg mot midten. Men det er bare et spill, og selv om jeg vinner, er det fremdels bare et spill, og plutselig er klokken kvart på sju og jeg må løpe for å rekke toget.

Konduktøren sier at billetten koster mer enn det jeg har penger til, men de har studentrabatt, og da har jeg akkurat nok, så jeg blir ikke kastet av likevel. Selv om akkurat dèt hadde vært litt spennende, for det har aldri skjedd meg før. Kupèen er klam og varm. Ruten ved siden av meg er knust, det ligner et edderkoppnett, og det er et stort hull øverst til venstre. Det er vanskelig å se ut gjennom sprekkene, og jeg tenker at det er symptomatisk at jeg sitter her, på en jævla søndag, men det regner hvertfall ikke. Avisen ligger igjen der jeg kommer fra, men ingen av oss bryr oss, for den har utspilt sin rolle i Den Store Sammenhengen, og jeg suser inn i fremtiden i 100 km/ t, i motsatt retning. Men Ordene dine kan jeg ikke komme unna. 

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og jeg tenker at jeg er et fly. Et fly. Ikke et helikopter. Når jeg tenker over det, har jeg alltid vært et fly, og det kjenes litt sårt, for de fleste er jo helikoptre. Hadde jeg vært sistnevnte, er jeg helt sikker på at jeg hadde manglet haleror, slik at jeg hadde rotert rundt min egen akse. Fort. Rundt og rundt. Svimmelfort. Fra før av mangler jeg stedsans. Det er liten grunn til å tro at jeg hadde hatt stedans dersom jeg hadde vært et helikopter. Et fly. Det er det jeg er! Nuvel.

Klokken slår ti på to (egentlig slår klokker hele tiden- det er bare menneskene som aldri legger merke til det, untatt når klokken er hel, da sier vi gjerne at klokken slår for eksempel fire. Forsåvidt kunne jeg skrevet at klokken slår for eksempel fire. Men det gjør jeg ikke. Klokken er fremdeles ti på to- uten at det spiller noen stor rolle egentlig). Jeg bestemmer meg for å ringe Deg for å høre om Du vil bli med på fotballkamp i juli, enda jeg vet at Du kommer til å svare nei, fordi det er fellesferie da og Du sikkert er bortreist, kanskje i Egypt, og fordi Du er et helikopter, og jeg får rett, selv om jeg er feig og velger det trygge og sikre og sender en sms i stedet. Jeg er inne. Solen finnes ikke, for jeg kan ikke se den, selv om det er varmt ute. Og skyggene prøver å kjøle ned, kanskje skremme også, men jeg gidder ikke oppsøke dem, for det finnes ingen sol, og jeg trenger ingen avkjøling. Jeg blir sittende.

Du ringer. Selv om jeg egentlig ikke har lyst til å prate med deg akkurat nu, tar jeg telefonen, og du lurer på når jeg kommer på besøk. Jeg svarer at jeg skal få til det en gang i løpet av sommeren, selv om det er en løgn. Egentlig er det ikke meg du snakker med, men et fly. Eller hjertet mitt. Og du ler den trillende latteren din, den som smitter alle rundt deg, mens du sier du gleder deg til jeg kommer, og forteller meg hvor teit sjefen din er, og du ler en gang til, og kollegene dine kunne godt ha vært litt smartere de også. Det er varmt ute, selv om solen ikke finnes, men jeg går fremdeles ikke ut, til tross for at den gråbrune kantinen jeg sitter i på ingen måte innbyr til noe som helst, aller minst smil og latter. Men du ser meg ikke her jeg sitter, hvor trist og sjelløst rommet er, pyntet med sort/ hvittbilder fra en annen tid, som viser for lengst avdøde personer, du kan ikke se øynene mine, sjelens speil eller hvordan munnvikene pliktlydigst trekker seg oppover og vagt antyder et smil. Og mens jeg sitter der, omringet av deg, og akademias tapre forsøk på å hevde seg selv og styrke sin egen eksistens på bekostning av andre menneskers selvfølelse, slår det meg plutselig at verdens energimengde er konstant. At energi aldri forsvinner, bare antar nye former. Og at vann ikke kan fryse til is samtidig som det koker. Yin og Yang. Fly og helikoptre. Deg og meg.

Den lunkne kaffen smaker surt og litt bittert, i dèt jeg tømmer resten i meg i en fei, for kantinemannen og -damen sier jeg må gå. Kantinen stenger snart, og de skal hjem, for de har et hjem. Det har jeg også, men jeg vil ikke være der. Senere møter jeg en kompis, vi har avtalt at vi skal svømme, selv om det er stengt der hvor vi i utgangspunktet hadde tenkt, slik at vi må gå et annet sted. Vi kan gjøre noe annet også, for eksempel ta en utepils, men vi har avtalt å svømme.

Snart er vi på vei i bassenget. Vi har dusjet nakne sammen først, for en må dusje naken før en bader i basseng, men det gjør ikke noe, for det er normalt. Det er mange andre som er nakne rundt oss. Det er deilig å kjenne det varme vannet strømme over kroppen. Vi snakker om damer, og jeg merker at jeg gleder meg til å se jenter i badedrakt. Det er lenge siden Vi gjorde noe sammen, men Du blir ikke med på fotballkampen, så sjansen for å se Deg i badedrakt er minimal. Klorvannet klør og farger øynene mine røde, og jeg tenker at jeg ser litt albino ut, likevel fortsetter jeg å svømme. Bryst, crawl og ryggcrawl. verken mer eller mindre. Lengde etter lengde. Det er som om vannet trenger inn i meg, drar meg mot bunnen, og langsomt omformer meg til noe på alle måter transparent. Magen gjør vondt, og så sliten som dette har jeg ikke vært på lenge.

Tunellbanen bråker ikke, for det er et av de nye togsettene, og den øredøvende stillheten river meg ut av min egen virkelighet. Sulten gnager, men jeg er ikke gjennomsiktig, så det er ingen som ser det. Tigerstaden er klam og varm med mennesker summende omkring i sommermodus, og hele verden går for halv maskin. Klokken slår når det passer den, og til tross for temperaturen har jeg enda ike sett solen. Kanskje den ikke finnes. Kanskje jorden er flat. Snart er det kveld uten at noe har skjedd, og jeg bryr meg ikke om at det er fotball på tv når jeg rømmer byen, og jeg gidder heler ikke skru på fjernsynet for å se når jeg kommer hjem.

Leiligheten er tom, mørk og stille. Bare den umiskjennelige lyden av støv som faller på nipsgjenstander holder meg med selskap. Og klokken. Alltid klokken. Det dunkle lyset kjærtegner meg, og jeg ønsker at dette øyeblikket varer evig, men det gjør det selvfølgelig ikke, for dette er Dagen før Resten av MItt Liv, og jeg er et fly.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bare sånn av ren nyskjerrighet, og fordi jeg har sommerferie nu, og således har tid til å pusle med ellers så sørgelige forsømte hobbier;

Er det noen bloggere out there som heter von Tangen og/ eller Kahrs til etternavn?

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fint jeg ikke husker
alt det som en gang var
Det er bra jeg ikke minnes
at vi en gang var et par

Det er flott jeg ikke husker
at jeg fulgte henne hjem
Alt det der er tatt av vinden
var det Telthusbakken fem?

Heldigvis så har jeg glemt det
hun er null og niks for meg
Og jeg husker…ikke heller…
at hun sa hun elsket meg

Det er bra jeg ikke minnes
at hun gjorde meg sjalu
At jeg søvnløs lå og vred meg
tenk, det har jeg glemt med gru!

Jeg er ferdig med den jenta!
For det vet jeg her og nå!
Nei, jeg husker…ikke det at…
hennes øyne var så blå

Heldigvis så har jeg glemt det
hun er null og niks for meg
Og jeg husker…ikke heller…
at hun sa hun elsket meg

Det er fint å være ensom
Jeg kan ta mitt liv med ro
Ingen plager meg med minner
Men tenker hun på meg mon tro…?

Jeg har glemt hvor godt hun kysset
og hvor søt og varm hun var
Jeg har glemt vårt første møte
var den sjette februar!

Jeg har glemt en tur i skogen
vi tok en tidlig vår
Jeg har glemt hvor godt det luktet
av hennes lyse hår

Nei nå vil jeg ikke huske
for det har jeg nå bestemt!
At jeg elsker…henne fortsatt
Men det bør jeg nå ha glemt…
At jeg elsker…henne fortsatt
Men det bør jeg nå ha glemt…

(Takk til DeLillos).

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når sidehenvisningene øker
men kommentarene uteblir;
Det er som et skudd i hjertet
en følelse som svir.

Noen blogger mest for andre
Somme blogger mest for seg selv
Men et faktum er ei at forandre;
En har det jo moro lell…

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende