Han, Martin Kolberg, en meget ansett mann, hadde begått mord. Han behøvde ikke være i tvil om at piken var død. Hun var det. Hun lå der ved føttene hans på en seng av fuktige, råtnende blader. Vidåpne øyne stirret opp på ham, og han kunne skimte de nylonkledte leggene hennes. En bok hun hadde mistet, lå åpen ved siden av henne. ”Jeg er lei for det, Karita”, hvisket han lavt. ”Jeg mente ikke å gjøre det”.  

Men han elsket henne ikke lenger. Hans kjærlighet var borte da den siste gnist av liv forlot kroppen hennes. Hva hun enn hadde vært, hva han enn hadde elsket henne for, så var det borte nu. Hvordan skulle en kunne elske en død ting? 

Han selv var levende. Han visste at hann hadde begått en forferdelig ting som ikke kunne gjøres om igjen, men han var levende. Et eller annet i hjernen hans fortalte ham at dette at han var levende, var det altoverskyggende faktum. Karita var bortenfor enhver hjelp, men han selv var i live. Og han måtte fortsette å leve.  

Han begynte å tenke febrilsk. Hadde noen sett ham gå etter piken inn i Slottsparken? Nei, han trodde ikke det. Det var stille på slottet og på universitetsplassen på denne tiden. Og selv om noen hadde sett ham, ville vedkommende ha vært i stand til å kjenne ham igjen? Nei, sannsynligvis ikke i dette tusmørket. Men ville noen på en eller annen måte kunne forbinde ham med Karita Bekkemellem? Ja, det var mulig. Hun var et av medlemmene i Stortingets Justiskomitè, hvor han var leder. De tilhørte dessuten samme parti. Men det var noe mer enn det. Enkelte av komitèmedlemmene kunne ha lagt merke til at han hadde vist en nesten påfallende interesse for henne. Hun måtte ha merket det selv, og hun kunne ha betrodd seg til en eller annen. Så han befant seg i fare. 

Alibi? Det var for sent nu. Hvis han hadde ment å ta livet av Karita, kunne han ha arrangert et eller annet. Men dette hadde ikke vært noe planlagt mord. Alt var skjedd spontant, i et ubevoktet, sinnssykt øyeblikk. 

Sinnssyk? Nei, han var ikke sinnssyk og hadde aldri vært det. Han hadde bare rent logisk satt en stopper for det skriket som hadde kunnet ødelegge ham selv og hans fremtid for alltid. Eller hadde han vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket? Fordi den unge piken hadde avvist ham? Ville forbrytelsen kunne bli tillagt en adstandig, ansett politiker? 

Martin Kolberg kom til en konklusjon og bestemte seg. Han trakk en ganske liten foldekniv opp av lommen. Bladet han trakk ut var sløvt og fullt av mørke flekker. Han brukte bare kniven til å karre ut av pipen sin med. Nu skulle den brukes til noe annet. Det han måtte gjøre, bød ham voldsomt i mot. Men han visste det var nødvendig. Han bøyde seg ned. Det sløve bladet laget ikke særlig dype kutt, men blodet strømmet. Det var det viktigste. 

Da han rettet seg opp igjen, visste han at han fremdeles befant seg i en farefull stilling. Han ville bli nødt til å ta med kniven inn på Stortinget igjen, der han pleide å slappe av og diskutere stort og smått med noen av sine kolleger. Han kunne ikke bare slenge den fra seg.  Den kunne bli funnet, og det var mange av politikerne på Stortinget som hadde sett ham med denne lommekniven. Kolberg viklet et lommetørkle rundt kniven, og stappet den ned i mappen sin. Men blodflekkene kunne han ikke gjøre noe med. Ikke nu. Det fikk han ta seg av senere. Det viktigste for øyeblikket var å komme seg usett tilbake til Stortinget. Hanvalgte å gå samme vei tilbake, og det viste seg å være fornuftig. Det var ikke et menneske å se på Løvebakken. Han var kommet gjennom Spikersuppen før han så et par politikere, men han trodde ikke de ville kjenne ham igjen i mørket.    

Det passet ham utmerket at han kom opp på kontoret sitt uten å bli sett- og at han ikke var for sen til middag. 

Liket ble funnet den samme kvelden, og morgenavisene kjørte med store overskrifter. Martin sløyfet frokosten den lørdagen og ble liggende lenge, slik han pleide. Men han sov naturligvis ikke denne morgenen. Han kunne høre politisirener i det fjerne. Da han omsider kom på jobb, var noen av hans kolleger på vei til kontorene sine. Han slo følge, noe annet kunne ha virket mistenkelig.  

Denne morgenen var det fullt av mennesker på Løvebakken og Slottsplassen. Det var mange skuelystne inne i Slottsparken også. Hvis han hadde etterlatt seg fotspor, var de borte nu. Liket var naturligvis fjernet for lenge siden, men folk hvisket om hvor ille tilredt det hadde vært. Alle syntes å være enige om at det måtte ha vært en sinnssyk person, en seksualsadist, som hadde vært på ferde. Da

Kolberg kom hjem, var han vel fornøyd. Det var i alle fall ingen som hadde antydet at en politiker på Stortinget kunne ha myrdet henne. Det måtte opplagt være en sinnssyk person, og en stortingspolitiker er ikke sinnssyk. Men han visste politiet ville komme og snakke med ham. Det ville de med alle som hadde kjent Karita. Det var bare naturlig. 

Foreløpig hadde han en følelse av at han hadde dekket seg ganske godt. Han hadde ikke hatt noen vanskeligheter med å fjerne noen få blodflekker på skoene og mappen. Han hadde ikke funnet noen blodflekker på dressen, men an ville undersøke den nøye en gang til bare for å være sikker. Lommetørklet han hadde viklet kniven inn i, hadde han brent i et askebeger, og restene hadde han skylt ned i toalettet. 

Men kniven hadde gitt ham litt bekymring. Det å skjule den eller miste den, ville tvinge ham til å anskaffe seg en ny kniv, kolleger og venner var vant til å se ham karre ut av den uunnværlige pipen sin med lille lommekniven. Det endte med at han vasket kniven og renset den for flekker. Da han var ferdig, var han sikker på at det ikke ville finnes rester av blod på den, ikke engang ved kjemisk analyse. 

Fru Lund, innehaveren av Lund`s Spiseri, serverte sen lunch til sine gjester. Det var naturligvis mordet på Karita som var det store samtaleemnet. Det var Fr Lund som som førte an i diskusjonen. Hun var i femtiårene, enke etter en professor, storbrystet, moderlig type. Ikke den skarpeste kniven i skuffen, men gnaske slu.
-         Stakkars pike, sa hun. Det er forferdelig å tenke på hva hun måtte gjennomgå før…
-         Og så ung, sa Gerd- Liv, en spinkel, gråhåret dame i femtiårene. Hun hadde nylig gått av som leder for LandsOrganisasjonen.
-         En kjekk pike også, sa Statsminister Stoltenberg. Stoltenberg var statsminister i den sittende rød- grønne regjeringen. Både statsministeren og regjeringen nærmet seg pensjonsalderen. Synet hans var svakt etter mange års nitid og intens lesing av uforståelige dokumenter, og han brukte briller med tykke glass.
-         Kjente du henne? Spurte Fru Lund.
-         Jeg tror jeg vet hvem hun var, svarte Stoltenberg. En rødhåret pike…
-         Blond, korrigerte Martin.
-         Det stemmer, sa Jonas, en liten, bebrillet mann med stor interesse for psykologi. Usedvanlig aktiv av natur. Jonas var også utenriksminister. – Du hadde henne i justiskomitèen din, ikke sant, Martin?
-         Ja, hun var interessert i justispolitikk.
-         Hva slags pike var hun?
-         Ganske alminnelig. Det er ikke så stor forskjell på dem, er det vel?
-         Det finnes ikke to mennesker som er like, mente Jonas.
– Det er det som gjør psykologi så fascinerende.
-         Mener du det?-         Absolutt. Men da tenker jeg ikke akkurat på denne piken. Som du antyder fins det en viss likhet mellom de fleste politikere. Det er en egen kategori, kan en si. Den person som imidlertid interesserer meg, som psykolog, er morderen. At Jonas ikke var psykolog av profesjon, men derimot litt stormannsgal, var det ingen som nevnte.
-         Hva slags person kan det ha vært? Spurte Martin oppriktig nysskjerrig.
-         En sinnssyk mann, skjøt Fru Lund inn.
-         En djevel, la Gerd- Liv til.
-         På en måte, nikket Jonas.
– En morder er alltid noe for seg selv, som en vet. Men det er mange mennesker som kan gå rundt med lyst til å ta livet av et annet menneske, men som ikke har den nødvendige følelsesmessige motivering. Dette er normalt, men det å kutte opp et menneske på denne måten, er abnormt.
-         Hva slags abnormitet, ville Martin vite. Politiet vill kanskje teoretisere på samme måte som Jonas.
-         Det er ikke så lett å si sånn på rede hånd, selv for en psykolog, svarte Jonas.
– Ta et normalt menneske, og la oss forutsette at vedkommende hadde et eller annet motiv for å begå mord, og det nødvendige mot. Da ville selve mordet gi den fornødne tilfredsstillelse.  Hvis jeg hadde hatt en elskerinne, for eksempel, og jeg hadde grunn til å tro at hun bedro meg, ville min sjalusi kanskje fått en nødvendig eller ønsketutløsning ved å vite henne død. Men jeg ville ikke kutte henne opp. Da ville jeg vært besatt av en eller annen form for sinnssykdom. Det ville ikke ha vært nok å bare drepe. 
-     Ifølge avisene ble denne piken først kvalt, og siden kuttet opp med kniv. Det faktum at Karita Bekkemellem var død, var ikke nok til å tilfredsstille drapsmannens hevntørst eller hva det måtte ha vært. Han ønsket noe mer, så han lemlestet liket.
-     Hvor dypsindig, sa Fru Lund beundrende.
-     Ganske elementært, sa Jonas. Men det er noe mer også.
-     La oss høre, sa Gerd- Liv spent.
-     Det spørsmålet som gjenstår, sa Jonas, er om morderen var tilfreds med å drepe og lemleste.
-     Hva mener du med det, spurte Stoltenberg..
-     Vel, dette er ren teori, sa Jonas. Men jeg tror at morderen er et ensomt menneske. Ensomhetsfølelse er ofte en faktor i slike saker. Ikke bare en temporær ensomhet, men ofte en ensomhet som er der hele tiden. Det kan ha et eller annet med en ulykkelig barndom å gjøre, eller en slags traumatisk oppvekst, en person som ikke har oppnådd anerkjennelse i det en kaller de voksnes verden. Han har alltid følt seg utenfor. Alltid vært avvist. Hva slags person får en så et bilde av? Vel det er ikke godt å si, men høyst sannsynlig er han ungkar, eneboer i samfunnet. Ikke slik at han bor i en hule eller noe sånt. Han omgås mennesker, men han har ingen venner, ingen fortrolige, hverken av det ene eller det annet kjønn. Han er ganske enkelt blitt holdt utenfor livet. Vil en så, i en slik situasjon, ha noen kjærlighet til den menneskelige rase?  

Jonas` tilhørere var kanskje ikke det best tenkelige auditorium. Eller kanskje det var vel valgt. Fru Lund og Stoltenberg var de eneste av dem som var eller hadde vært gift. Gerd- Liv var jomfru. Martin var ungkar, det samme var Jonas. Gerd- Liv stirret ned i tallerkenen sin, litt forlegen. Stoltenberg glippet med øynene, og forsøkte å samle tankene for å finne et mulig svar på spørsmålet. Martin satt der med en urolig, beklemmende følelse av at Jonas hadde forsøkt å karakterisere morderen, ham selv, som en vanvittig person. -         Det er to andre muligheter, fortsatte Jonas. Den ene er at morderen er kjente henne, og at hun hadde avvist ham og sagt at hun ikke ville ha noe med ham å gjøre. Den andre muligheten er den at hun var ham fullstendig fremmed, og at han bare tok ut sitt hat til menneskeheten i et anfall av sinnsforvirring. Den ene muligheten var like sannsynlig som den første. 

Resonnementet passet Martin. Morderen kunne være en person som overhodet ikke kjente eller hadde hatt noen forbindelse med Karita Bekkemellem.  
-         Men det store spørsmålet er, sa Jonas videre; Vil denne mannen ha fått endelig utløsning for sin ensomhetsfølelse og sitt menneskehat?
-         Latterlig!
Martin slynget ut ordet før han fikk tid til å tenke seg om. Jonas sendte ham et iskaldt blikk.
– Hva får deg til å si det, Martin?Martin var nær ved å miste fatningen. Han hadde vært atskillig mer rolig og avbalansert i det øyeblikk det var gått opp for ham at han hadde begått et drap. De andre rundt bordet stirret på ham og ventet en forklaring.
-         Vel, jeg tror bare at en slik ting som et mord ville være nok til å tilfredsstille en hver hevnlyst, sa han.
-         Men hva med knivbruken?
-         En og samme sak.-         Eller kanskje det ga ham blod på tann, sa Jonas.Martin merket at hendene hans skalv. Han var ikke i stand til å stoppe det.
-         Jeg… Jeg tror likevel du tar feil, stammet han. Jonas trakk på skuldrene.
– Vi får se, sa han og snudde seg mot Gerd- Liv. Hvis jeg var kvinne, ville jeg være ytterst forsiktig inntil denne mannen er tatt. Gerd- Liv reagerte ved å dåne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende