Politiinspektør Karl Arne Johannesen ledet etterforskningen. Han var en skallet mann med kulemage, men han hadde et par gjennomtrengende svarte øyne bak brilleglassene. Og han var en meget grundig mann i sitt arbeide. 

Martin Kolberg ble avhørt i likhet med et dusin andre politikere i andre komitèer hvor Karita Bekkemellem hadde vært medlem. Martin fant spørsmålene ganske harmløse, men det var noe ved Johannesen som fikk ham til å føle en egen uro. Han ble ikke bedt om å fremlegge noe alibi, men bare om å gi de opplysninger han hadde om den døde piken. Men Martin hadde en følelse av at Johannesen var mer opptatt av å iaktta ham enn å lytte til svarene. Visste Johannesen at komitèlederen hadde viet den unge piken en spesiell oppmerksomhet? Kanskje visste Johannesen ting han ikke ville avsløre. Martin følte seg ikke særlig vel etter samtalen med politiinspektøren med det skarpe blikket. 

Det var noe annet som uroet ham også. Avisene hadde kunnet fortelle at sårene på kroppen til Karita var tilført med en ganske sløv kniv, og at det var funnet spor av tobakktjære i såråpningene, slik tjære som en finner i pipehoder. Konklusjonen var at morderen var piperøyker, og at han hadde brukt en kniv han pleide å rense sine piper med. Men hvor mange piperøykere var det ikke på Stortinget? Både blant statsrådene og stortingsrepresentantene? For ikke å snakke om alle andre piperøykerne som fantes i byen og omegnen. Det ville ikke gi politiet noe sikkert spor, og Martin bestemte seg for å glemme denne detaljen. 

I mellomtiden var utenriksminister, og hobbypsykolog, Jonas Gahr Støre blitt intervjuet av en geskjeftig journalist, og Jonas holdt fast ved sin tro på at den sinnssyke morderen ville slå til igjen. Det var kanskje ikke velfundert psykologi, men det var godt avisstoff.  

Martin la merke til konsekvensene. Det var sjelden å se en kvinnelig stortingspolitiker som ikke hadde følge på Stortingets område, selv ikke midt på dagen. Frykten, den febrile redselen forplantet seg til byen. Det var sjelden å se en kvinne ute alene. Den vanvittige mannen som hadde tatt livet av Karita Bekkemellem, kunne slå til igjen… Det var det ”psykologen” Jonas Gahr Støre haddde postulert. 

Hvor idiotisk og unødvendig det hele var, tenkte Martin Kolberg. Han ville gjerne forsikret alle om at morderen ikke ville slå til igjen. Men han var klar over at Jonas hadde spilt ham kortene i hendene. Jonas hadde hengitt seg til den teori at en sinnssyk mann hadde begått ugjerningen, og an hadde gjort sin oppfatning alminnelig kjent. Folk trodde på ham. Hvis det var noen som var overbevist om at hans forklaring var riktig, var det Jonas selv! Den var på en måte blitt hans hjertebarn. Morderen ville slå til igjen! 

Og han bragte stadig temaet på bane, både under de sedvanlige lunchmøtene, og ved enhver annen mulig leilighet. – Det er grunn til å tro at denne mannen ikke vil slå til igjen, sa Martin en kveld mens han og hans kolleger spiste middag i Stortingskantinen.
-         Hvilken? spurte Jonas.-         Han vil ikke ha en sjanse.
-         Hva mener du med det?
-         Det finnes ikke èn pike, ikke èn kvinne som tør å være alene lenger! Jonas var nødt til å erklære seg enig. Gerd- Liv var et typisk eksempel. Hun måtte alltid ha følge til og fra t- banen.
-         Men dette kommer ikke til å vare, mente Jonas.
– Mannen vil holde seg i ro en tid, og folk vil glemme det hele. Det er bare naturlig. Men etter en tid vil han se sin sjanse igjen. Mennesker glemmer og blir uforsiktige.
-         Ikke jeg, sa Gerd- Liv bestemt.
-         Men det er andre, sa Jonas. Før eller siden vil mannen få en ny sjanse til å drepe.
-         Kanskje han er forsvunnet herfra, foreslo Martin.
–Kanskje han bare var på gjennomreise.
-         Mulig, innrømmet Jonas, kanskje litt skuffet ved tanken på at ikke et nytt drap ville bekrefte hans teori. 

Men på et punkt hadde Jonas rett! Folk glemte, selv en så uhyggelig ting som mrdet på Karita Bekkemellem. Men èn konsekvens hadde imidlertid vært den at de unge kvinnelige stortingspolitikerne ikke bega seg noe sted uten mannlig følge, og spesielt ikke etter mørkets frembrudd. 

Karl Arne Johannesen hadde organisert en spesiell gruppe som skulle drive spaning. Det var mulig at han trodde på Jonas` teori om at det var fare for at morderen ville slå til igjen. Johannesen plasserte også uniformerte politimenn på stortingsområdet.  

Dette unngikk ikke Martins oppmerksomhet. Han følte seg overvåket. Han begynte å holde øyne og ører åpne. Og en kveld så han noe som interesserte ham, en ung kvinne om kom ut fra Stortinget, og gikk ned Løvebakken med raske skritt- alene. Håret var blondt, og det var noe ved henne som minnet ham om Karita. Et kort øyeblikk innbilte han seg faktisk at det var henne. Men Karita var død og begravet.  

Men hva med denne unge kvinnen som var så idiotisk å gå ut i mørket alene? Han var sikker på at hun var en av Stortingets yngre representanter, for hun hadde en farlig kort skjørtekant. Visste hun ikke hva som var skjedd? Var hun ikke redd for noe som helst? Drevet av en uimotståelig nysskjerrighet fulgte han etter henne ned den brolagte bakken. Hjertet hans begynte å banke raskere. Hun tok nøyaktig den samme veien som Karita hadde tatt den fatale kvelden. 

Hun gikk ikke særlig fort, og Martin måtte sakne farten for ikke å komme for nær innpå henne. Hun satte kurs for snarveien til Parkveien, og det var så vidt at han ikke tapte henne av syne før hun forsvant inn i Slottsparken. Han ønsket å rope til henne, og han gjordet det nesten også, men i siste øyeblikk klarte han å beherske seg. Det ville være uklokt å pådra seg noen oppmerksomhet. 

Han visste ikke hvorfor, men han svettet oer hele kroppen da han snudde og gikk tilbake. Han var plutselig kommet til å tenke på at det var hans tur til å sekortere Gerd- Liv til t- banen. 

Den alltid omtenksomme Fru Lund serverte ham et glass god Cognac i kafèen sin. Han ventet på Jonas, og han kom da klokken var halv ti.
-         Jeg er litt bekymret, Jonas, sa Martin da ”psykologen” hadde satt seg ned og fått sin eplete.
-         Hvorfor? spurte Jonas.
-         Jeg så en kvinnelig stortingsrepresentant forlate Stortinget i kveld, helt alene.Han bestemte seg for ikke å nevne at piken hadde tatt snarveien gjennom Slottsparken. Det kunne røpe at han hadde fulgt etter henne.
-         Det var jo det jeg fortalte deg, sa Jonas rolig.
– Folk glemmer. Og du selv bare blåste av muligheten for at det kunne bli begått et nytt drap.
-         Det gjør jeg fremdeles.Jonas smilte. – Da er det jo ingen grunn til bekymring. 

Den kortvokste og spedbygde utenriksministeren reiste seg og begynte å gå frem og tilbake i rommet.
– Men jeg skal innrømme at jeg er litt bekymret, sa han. – For når pikene begynner å bli uforsiktige, vil morderen få en ny sjanse.
-         Han vil ikke våge å drepe en gang til, sa Martin bestemt. – Hvis han bor her i byen, vil han vite at politiet er på vakt hele tiden. Jonas ristet på hodet.
-         Det vil ikke holde ham fra noe som helst. Han er vant til å ta sjanser. Han tok en temmelig stor sjanse da han drepte Karita Bekkemellem, ikke sant? Og hvis denne mannen er drevet av en eller annen syk trang til å drepe, er det ikke noe som stopper ham.
-         Syk trang til å drepe?
-         Nettopp! Han har neppe forandret seg i løpet av disse to ukene. Han vil være den samme, eller kanskje enda sterkere. Jeg vet at det kommer ti å skje igjen.
-         Du virker svært overbevist, Jonas, sa Martin.Jonas virket trett da han snudde seg og gikk mot døren.
-         Det finnes anledninger, sa han, da jeg skulle ønske jeg ikke visste så mye om den menneskelige natur. God natt Martin. 

Den natten ble Martin liggende våken. Tanker og følelser var et eneste kaos. Det var ikke noe i veien med Jonas` logikk, tenkte han. Men den var bare bygget på en feilaktig forutsetning. Det var ingen gal mann som myrdet Karita Bekkemellem. Det var jeg som gjorde det. Med hensikt gjorde jeg det, slik at det skulle se ut som en sinnssyk person hadde gjort det. Det er dette Jonas ikke vet. Det er ingen som vet det. Så Jonas kunne ikke bebreides at han var kommet på feil spor.  Det var heller ikke noe rart i at kvinner gikk rundt i redsel, bortsett fra denne ene han hadde sett i mørket, og som hadde tatt snarveien gjennom Slottsparken. Hun måtte være gal.

Jo, Jonas` logikk kunne være riktig hvis det hadde vært en sinnssyk som hadde tatt livet av Karita. Martin kastet seg ut i et hav av minner. Her, i mørket, og alene, var det ingen som kunne se tårene hans. Han hadde vært mammas egen gutt. Han hadde frgudet henne. Hvorfor? Han viste ikke sikkert. Kanskje fordi han aldri hadde vært særlig sterk eller sportsli av seg. Og derfor aldri hadde kunnet gjøre de ting faren ventet av ham. Eller kanskje det ganske enkelt var fordi han hadde foretrukket moren fremfor faren. Hun hadde vært så vakkert, med det lange, blonde håret. Blond! Nei, der var det ingen forbindelse. Karita Bekkemellem hadde ikke lignet moren. Karita hadde væt sterk og atletisk og minnet mer om faren enn om moren. Det blonde håret hadde vært en tilfeldighet. Hvorfor hadde moren sviktet ham da faren døde? Han kunne ha trøstet henne og blitt en støtte for henne i livet. Men hun trengte noe mer enn ham. Kanskje fordi hun fremdeles var meget vakker og ville ha mer ut av livet. Så hun trengte menn. Det var først èn, senere ble det mange av dem. Det hele hadde vært litt av en skandale, og det endte med at han kom til å bo hos sin tante, en søster av faren. 

Men i tenårene og under oppveksten i det hele tatt, hadde han alltid hatt en svakhet for blonde piker. Han husket ikke noen av navnene lenger, det var så mange av dem. Han hadde ikke vært blyg på noen måte. Han hadde gjort kur til minst et dusin av disse blondinene og han hadde bent frem fridd til flere av dem. Men hver gang var han blitt avvist. Det gikk en plutselig kriblende følelse gjennom kroppen som løp helt ut i fingertuppene. Han skalv i mørket. Pokker ta Jonas Gahr Støre! Det hele hadde bare vært et skudd i tåken. Hans eget liv hadde ikke noe med Jonas` hypotetiske gal emorder å gjøre! Da han kvalte Karita, var det henne han drepte og ingen andre. Ikke moren, ikke alle disse unge, blonde pikene som ikke hadde villet ha noe med ham å gjøre. Ensom? Kanskje, men var ikke det nesten alltid tilfelle med ungkarer? De fleste av hans kolleger hade giftet seg i løpet av årene, til tross for at en politikerlønn ikke var mye å slå om seg med. Gifte menn og ungkarer hadde lite til felles. Kløften var kommet og muren reist, og komitèleder Martin Kolberg hadde sentrert sitt liv fullstendig på sine komitèmedlemmer. År etter år hadde han sett på rekkene av unge, friske ansikter og sagt for seg selv; Jeg er glad i dere. Jeg ønsker å hjelpe dere. Jeg vil åpne politikkens fantastiske muligheter for dere. Politikere skal ikke være fiender. Vær så snill å meg være en venn. Jeg er glad i dere. Snakk med meg. Vis meg at dere ser på meg som en venn…  

Men Karita hadde avvist ham. Karita Bekkemellem hadde ikke villet ha noe med ham å gjøre. Hun hadde sagt at han var gammel. Hun hadde støtt ham fra seg. Det var derfor han hadde tatt livet av henne. Hun fortjente det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende