Misforstå meg ikke- VGB er fortsatt, i mine øyne, bare en skygge av hva den en gang var!
Men for at folk ikke skal glemme meg helt, bryter jeg nu mine egne normer, og re- poster et tidligere innlegg! Here goes;

Ordene ligger der de, som en statue inne i en steinblokk. En må bare fjerne alt det andre, det som ligger utenpå, utenfor; Stein og støy. Distraksjoner. Kan hende det er statuens natur og opprinnelige vesen at den skal ligge der inne i steinen; Gjemt bak milliarder av knallharde atomer? Hvem er billedhuggeren til å forstyrre statuens uendelige søvn? Hvilket utilgivelig overgrep mot menneskeheten har ikke Ibsen begått? Eller Shakespeare? Poe? Strindberg? ”Våre ord er din lov”, sier de, mens de gang på gang, og med fullt overlegg, voldtar de hvite sidene, merker de for livet med sine skitne intensjoner, ler, drikker Absint. Knuller. Og arkene ligger der; De dør litt mer for hver dag som går, sjanseløse. Arkene har ikke bedt om å bli merket! Ordene har ikke bedt om å bli sagt! Så hvem er vi egentlig, med hvilken rett skriver vi, og hvorfor? Fordi det gir oss en pervers glede i å herje med bokstavene, voldta ordene, merke arkene for evig og alltid, og vise for hele verden hvor gale vi er i hodet? La statuen forbli gjemt, la de milliarder av atomer verne om sine mange former og antagelser, knallhardt og ugjestmildt; Enig og tro til Dovre faller! La arkene forbli rene, uskyldshvite, ubesudlet av sort blekk, som et barnesinn. Legg ned din penn, og la den hvile, i takknemlighet, og vit, vit at det er makt i det usagte. Ordene ligger der de, som en statue i en steinblokk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende