Først nu forsto Martin hvorfor han hadde vært nødt til å drepe Karita Bekkemellem. Og hvis han fikk sjansen til det, ville han gjøre det samme igjen!
Karita hadde ikke vært noe forskjellig fra de andre. Hvorfor hadde han valgt henne? Bare fordi hun var blond? Det var neppe noen adekvat forklaring. Han hadde ikke vært forelsket i henne, selv om han hadde sagt det til henne der i Slottsparken. Jo, han hadde elsket henne, men på en helt annen måte enn hun hadde trodd. Det hadde ikke noe med romantisk kjærlighet å gjøre. Han var for gammel til det. Det var et tilbakelagt stadium. Det hadde ikke noe med seksuelt begjær å gjøre heller. Som ung hadde han ikke hatt spesielt serke seksuelle drifter, og nu var han en middelaldrende mann.
Han lå der i mørket, våt av svette. Bølger av en ny form for lidenskap vasket over ham, en følelse han ikke hadde opplevd før, selv ikke da han kvalte Karita. En lidenskap? Eller en tvangsnevrose? En trang til å drepe?
Den dristige, blonde piken fulgte et bestemt mønster. Han var aldri så nær henne at han kunne se om han kjente henne. Han ønsket ikke å kjenne henne. Han foretrakk at hun skulle forbli anonym. Bare en kvinnelig stortingspolitiker. Men han holdt et øye med henne på avstand. Hver kveld forlot hun Stortinget ved åttetiden. Hun tok den samme veien over Slottsplassen, og satte kursen for snarveien gjennom Slottsparken. Tre kvelder på rad fulgte hun dette mønsteret. Og hver kveld fulgte han etter henne et stykke. Den tredje kvelden så langt som til utkanten av Slottsparken. Neste gang, visste han, ville han følge etter henne inn i mørket…
- Det er naturligvis en annen måte denne mannen kan gjøre det på, sa han til Jonas. Det var sent på kveld, og Jonas hadde nettopp kommet til kafèen. De drakk god Cognac og eplete.
– Han kunne melde seg selv. Den vesle utenriksministeren hevet de mørke øyenbrynene og stirret på Martin.
- Hvorfor i all verden skulle han gjøre det? spurte han.
- Vel, la oss is han er besatt av denne trangen til å drepe som du har snakket så mye om. Denne trangen til å drepe igjen som han ikke er herre over. Men sett at det også er en annen side ved hans personlighet, at han egentlig ikke ønsker å drepe. Slik at det er en indre konflikt, en konflikt mellom ondt og godt. Kanskje det gode i ham kan få ham til å overgi seg. Jonas ristet på sitt mørke hode.
- Hvorfor skulle han ønske å overgi seg til et samfunn som han hater?
- For å spare et menneskes liv.
- Hvorfor skulle det være så viktig for ham?
- Vel, det er ikke så lett å si, mumlet Martin.
Jonas smilte triumferende.
- Naturligvis ikke, fordi det å spare liv er fullstendig fremmed for denne mannen. Han har ikke med ett begynt å elske menneskeheten. Hatet er der fremdeles. Hatet får ham til å drepe. Drapet på Karita Bekkemellem har ikke tilfredsstillet hans hevntørst. Han vil hevne seg igjen. Og politiet står fullstendig uten spor. Jeg vet det fordi jeg snakket med inspektør Johannesen i dag. Så morderen regner med at han vil kunne ta en ny sjanse og slippe fra det.
- Jeg tror du har rett, Jonas, mumlet Martin.
– Jeg skjønner det nu. Jonas drakk opp siste rest av epletèen sin, og reist seg for å gå.
- Hold deg til småborgerligheten, Martin, smilte han. – Til diktningens, litteraturenes til poesiens og fantasiens drømmeverden. Overlat virkelghetens verden til oss ekspertene.
- Ja, sa Martin. – Det er kanskje det beste.
- Vel, god natt Martin.
- God natt Jonas.
Det var fredag kveld igjen, og været var kaldt med en sur, skarp vind. Det var en slik kveld da de fleste holdt seg innendørs, ikke bare på grunn av frykten for at en sinnssyk morder kunne luske omkring og vent på et offer.
Martin stod i en mørk krok utenfor Fru Lunds kafè og ventet. Han merket ikke den kalde vinden som hvinte rundt hushjørnene. Han hadde ikke trukket opp frakkekraven, men hatten skjulte det meste av pannen. Han hadde ingen mappe denne gangen, den ville bare være i veien. Og så ville han gjøre det på en annen måte. Han ville bruke den samme kniven, men aktet ikke å komme til Fru Lund med blodflekker på seg. Så hadde han tatt med seg et tøystykke som ikke kunne etterspores til ham. Etter at han hadde tørket av kniven, kunne han bare slenge tøyfillen fra seg.
Den blonde piken kom nedover Løvebakken til vanlig tid, med none bøker under den ene armen. Hun skuttet seg mot vinden, og begynte å gå tvers over Karl Johansgate. Martin så et glimt av profilen hennes; Det var ingen han kjente. Hun hadde ikke samme lette, spenstige gange som Karita, og leggene var heller ikke særlig feminine. Det spilte ingen rolle.Han holdt en passe avstand over gaten, og han gikk ikke særlig fort. Likevel nådde han hene igjen ved inngangen til Slottsparken.
Hun lot ikke til å merke at han nærmet seg. Den hylende vinden overdøvet skrittene hans. Han forhastet seg ikke, men ventet til de var skjult av trærne. Så satte han opp farten, og han snublet nesten i hælene hennes da han sprang på henne.
Hendene hans lukket seg om halsen hennes før hun hadde rukket å skrike, men han hadde ikke fått særlig godt tak. Hun stupte overende, og han ble liggende over henne, fremdeles med hendene rundt strupen. Hun kjempet imot, og hun var sterk. Han hadde gjort en feil da han angrep henne bakfra; Han fikk ikke brukt tomlene! Han slapp taket for å rulle henne rundt.
Det var hans andre feil! Piken famlet etter vesken sin. Hva hadde hun der? En pistol? En fløyte? Hendene hans fant halsen hennes igjen, men et sekund for sent. Et eneste ord trengte seg over offerets leper, det var et svakt ord, men det avslørte alt.
- Hjelp!
Det var ikke en pikestemme. Det var en mannssteme! Og stemmen var kjent- den tilhørte Jonas Gahr Støre! Utenriksminister og hobbypsykolog Jonas Gahr Støre- med blond parykk og nylonstrømper! Jonas Gahr Støre som hadde vært så sikker på at morderen ville slå til igjen, at han hadde brukt seg selv som lokkedue.
Martin snerret mot ham;
- Det var du som fikk meg til dette! Du tvang meg til det! Du fortjener å dø!
Smellet var dempet. Martin kjente en stikkende smerte i den høyre overarmen. Jonas hadde en pistol! Det spilte ingen rolle. Martin brukte tomlene mot strupen hans. Det kom ikke noe nytt skudd.
Han slapp ikke taket, selv ikke da han hørte ropende stemmer ikke langt unna. Noen hadde hørt skuddet. Det fikk så være. Han ville aldri ha kunnet bortforklare skuddsåret- Jonas Gahr Støre hadde dømt ham!
Han rullet seg bort fra den døde kroppen og fikk den vesle kniven opp av lommen. Den var fremdeles like sløv, men likevel skarp nok til å kutte over begge pulsårene. Så krøp han inn under noen busker der de ikke ville finne ham på en stund. Han lå der og kjente livet ebbe ut av ham.
Livets virkelighet? Jonas hadde tatt feil. Martin hadde hatt et meget lykkelig liv.
Dette er opprinnelig en novelle av C. B. Gilford.
Det er altså ikke jeg som har skrevet dette, men det jeg derimot har gjort, er å stjele vilt, hemningsløst og totalt uten skrupler!
Navnene i min versjon av novellen, er helt bevisst valgt.