Jeg våkner opp i sengen som vanlig. Dynen kjennes myk og god, og varmen her i mitt lille rede står i grell kontrast til kulden ellers i rommet. Ny dag, nye muligheter, hvertfall er det dèt de sier. Jeg har ikke lyst til å stå opp. Kanskje jeg skulle starte en revolusjon her jeg ligger? Protestere mot overivrige telefonselgere, banker, kommunestyrer og aksjemeglere med en hang til lyssky affærer? Kanskje jeg bør investere i en rød nattskjorte, med dertilhørende lue, så får jeg protestert litt mot diktaturet i Burma i samme slengen? Men det er så trist å vente, og tålmodighet har jeg aldri hatt, så det blir nok ikke noe av.
Egentlig har jeg lyst til å sitte på Karolines Cafè på Oslo S. Ikke fordi cafèen i seg selv er så bra, eller fordi de har utsøkte vafler der, neida, Karolines er et utmerket sted å gå når en vil kvitte seg med litt aggresjon. Det er bare å finne seg et bord ved rekkverket, bøye seg over kanten, og diskrè slippe den oppsparte klysen ned på den/ de som skulle være så uheldige å stå under. En gang traff jeg en unge midt i ansiktet, den lå i vogna. Skal hilse og si det ble liv i spøkelsene da ja; Burkaene blafret og flagret, mens de rablet og bablet i vei på flytende muslimsk. Antagelig var det noen inni der også, da jeg aldri har sett klesplagg snakke på egenhånd. Verken muslimsk, norsk, eller noe annet. Men, som sagt- vaflene var gode.
Herr Politi! Herr Politi! Du finner meg aldri igjen;Opp gjennom tidene er det flere enn noen stakkarslige spøkelser som har fått unngjelde. Atskillige postkasser har blitt sprengt, eller på andre måter avgått ved døden, i jakten på en bedre og mer rettferdig verden. Det være seg tidligere klasseforstanderdrager fra helvete, kirken, eller andre sine postkasser. Kirken trenger vel strengt tatt ikke denne innretningen heller, da overtroiske vattnisser har en tendens til å motta beskjeder o. a. på sin egen ”direktelinje” til ”sjefen sjøl”. Dragen mistet sin en mørk sommernatt for elleve år siden. Denne deilige tiden i grenselandet mellom barn og voksen, hvor en kunne herje i vei, uten å ta nevneverdig hensyn til andre enn seg selv. Det hele var nøye planlagt; Alene hjemme en hel uke. Et forrykt vær, som på alle måter skjulte det som måtte oppstå av såvel auditive som visuelle spor. Klokken tre på natten- ti minutter senere var postkassen saget ned, sprengt, og de to vinduskonvoluttene jeg fant oppi tok jeg med meg hjem og makulerte. Et par år tidligere var det vaktmesteren som fikk svi. Fordi jeg hadde tatt igjen mot den snørrbefengte, obsternasige drittungen av en sønn han hadde, ble jeg sanksjonert av de gamle. Eplekasting fra fjerde etasje på intetanende brats var visst ikke så populært. Men en fem- seks kinaputter bundet sammen i èn felles lunte, og så sluppet ned i den smale postkassesprekken, gjorde susen. Krutteimen lå tjukk i oppgangen en uke etterpå. Det ble ingen lokalavis på vaktmesteren den dagen (og eg sprang. Og gud kor eg sprang! Men eg såg ingenting- for alt eg vett, sprang eg i ring. Men de klart`ikje følga meg…).
Men nu ligger jeg altså i sengen, omsluttet av den varme dynen. Det er mandag. Skal jeg gidde å stå opp? Dra på skolen, drikke vond, overpriset automatkaffe i kantinen, hvor det føles som et hån hver gang (den garantert homofile) kantinenazisten gliser mot meg og tar i mot blodpengene mine (som fysisk sett bare er ni kroner, men som i realiteten er tjuesju, Statens Ågerkasse for Utdanning sine renter tatt i betraktning)? Skal jeg slepe den vinterbleke, spinkle kroppen min opp til denne pretensiøse institusjonen- som i nærmere førti år har spydd ut bedrevitere og rikssynsere- gå ned i treningsrommet, og sammenligne meg med kroppulfer som løfter sin egen vekt og vel så det i benkpress, og hvor de anorektiske aerobicjentene er tynnere enn stoffet i jazzbuksen de har på seg? Hvor det er speil på alle veggene, så en er garantert å bli minnet om egne komplekser? Skal jeg virkelig utsette meg for påkjenningen det er å risikere å møte klassekamerater, eller veileder, og dermed ubønnhørlig bli minnet på hvor lite en har skrevet på oppgaven sin? Skulle ønske jeg hadde en venn på Jan- Mayen, en venn som et par ganger i døgnet leste av en nedbørsmåler, og fakset resultatet til fastlandet; Da kunne jeg ha fakset han, for eksempel i loop, og fortalt nytt fra gamlelandet. Eller laget lister. Jeg kan selvfølgelig begynne å skrive på oppgaven min- den gjør seg jo ikke selv- men det er tøffe tider når ting ikke har noen mening.
På sett og vis er jeg heldig. Jeg har mitt eget kjernekraftverk. Det er bare å tenke på det, så bobler det inne i meg. Det burdte jo være energi til å få unnagjort det meste, kanskje til og med i rekordfart? Kjernekraft har uante muligheter, og kan brukes både positivt og negativt. Selv om jeg er på god vei, er jeg enda ikke blitt rakettforsker- hvilket innebærer at jeg enda ikke har lært kunsten å utnytte de positive sidene fullt ut. For det meste har det endt med eksplosjoner, knusing, og Tilbake Til Start. Men jeg lærer. Veien frem er svingete, og lysene som viser vei har en lei tendens til å blende oss. Men kanskje er det kjernekraften som redder meg til slutt likevel?
Solen tvinger seg gjennom persiennen og gardinene. Den står i skarp kontrast til humøret mitt, men jeg står likevel opp. Det svir i øynene i dèt jeg trekker opp persiennen, og klokken er snart halv elleve. Dessverre er det ikke folk i nabohuset; Jeg er exhibisjonistisk anlagt. En eim av svette og resignasjon forteller meg at jeg burdte ha dusjet og skiftet klær for lenge siden, og det er som Elling sier; Fort gjort å gå surr i ukene!
Mens jeg har sovet, har andre vært våkne; Mitt nærvær er ønsket til teater og middag om et par uker. Jeg vet ikke… Det er ting jeg ikke kan gi deg, mitt hjerte vil aldri bli ditt hjem! Ingen vet hvordan ting kommer til å gå, og jeg vil heller dra til Egypt med Deg- dit Du alltid ønsket å dra- enn å spise middag og se teater med noen andre her i gamlelandet. Faen at ting skal være så vanskelig. Jeg runker i dusjen, men det er et tiltak, så jeg er helt utkjørt etterpå. Flaks at det bare tar et par minutter, noe mer hadde jeg neppe orket. Etterpå blir jeg bare stående under det varme vannet å nyte, kjenne hvordan bekymringer og stress skylles vekk og ned i sluket. Helt til vannet plutselig blir kaldt, varmtvannstanken er tom, og jeg skjønner at dusjen er over. Når jeg kikker meg i speilet etterpå, henger håret i lange tjafser. Det er åpenbart at jeg trenger en hårklipp. Men det får bli en annen dag, jeg føler jeg har gjort nok i dag, så i stedet har jeg litt voks i det, kler på meg, og går ut.
Ute er det snø. Litt hvertfall. Jeg liker ikke snø. Ikke så mye hvertfall. Og så er det et par minusgrader ute. Det gjør meg ingenting.
Brun skinnjakke og hansker. Svart dufflecoat og grått skjerf. Pene i tøyet begge to. Men jeg har gjennomskuet dem for lenge siden, allerede da jeg kom ut av butikken, to hundre meter borte. Jeg smiler. Setter ned de overfylte handleposene. Leter i lommen etter nøkkelen. Er du interessered i at høre lidt mer om våres arbejde, og å lese litt i vårt medlemsblad? Selvfølgelig har jeg ingen interesse av det, å diskutere religion med Jehovas Vitner er som å pisse i motvind. Men siden det er mandag, og jeg føler meg jævlig, bestemer jeg meg for å la min oppsparte vrede gå ut over disse; De har jo tross alt meldt seg frivillig! En dåre kan svare mer enn ti vise kan spørre, og vi er nok et riktig fornøyelig syn der vi står på trappen, dansken, mumien (han sier ikke et ord) og undertegnede. Mine argumenter om det ondes problem avfeies glatt. Ockhams barberkniv kommer også til kort, i forklaringen på ”guds” eksistens. Etter en stund begynner det å blåse, og de to minusgradene føles plutselig som ti. Vitnene (hvertfall det ene) takker for min tid, og synes det var både spennende og interessant å snakke med meg, og å høre mine meninger. De virker hyggelige og tillitsfulle. Det gjør psykopater også.
Og i dèt jeg tvinger meg selv opp trappen, med to fulle poser fra Rimi i hver hånd, og får øye på såleavtrykket en kompis i raseri en gang for lenge siden etterlot seg på veggen, fordi jeg kastet han ut en sen nattetime, vet jeg at det er mange som står i køen før meg for å få en morsom bak- fremgenser, Mikke Musdrops, og kanskje et helt nytt sted å bo!
Jeg ler stille.