Undertegnede ønsker med dette å bidra i serien ”ukens tema”.
Jeg bryter med mine egne prinsipper her, ved å re- poste et innlegg. Vanligvis gjør jeg ikke slikt. Men jeg hadde lyst til å bidra; Denne ”ukens tema- trenden” er en fin ting! Dog, siden jeg ikke orker å skrive noe helt nytt akkurat nu, ble det denne løsningen denne gangen!
Dessuten har jeg- bank i bordet- heller aldri tidligere postet et innlegg i april! Så da nuller de hverandre ut, re- postingen og aprilinnlegget.
Jeg vil legge til at teksten på ingen måte er selvbiografisk eller noe, det er bare et uttrykk for en enkelt persons (forholdsvis) gode fantasi! Teksten ble skrevet på en usigelig kjedelig togtur mellom Oslo og Bergen i juli i fjor!
Stina ligger i skogen. Under kamuflasjedrakten er hun naken, og svett, for det er slitsomt å grave i jorden i timevis, slik hun nu har gjort. Grøften måler etthundreogsyttito centimeter * femti centimeter, og er nøyaktig en og en halv meter dyp. Større plass trenger hun ikke; Hvem trenger i det hele tatt en plass for å dø? Er det ikke bedre å dø med støvlene på, stående, eller i bevegelse- uforutsigbart som bare dèt, slik at omgivelsene aldri vet hvor de har deg? Hva med midt i et knull, et godt et, mens kroppen er varm og døsig og akkurat passe avslappet, bedøvet av årgangscognac, og du kjenner orgasmen komme fossende, buldrende ned langs ryggraden, gjennom hoftepartiet, ut i ekstremitetene, og du hyler ut i all din vellyst, ale de beste tingene i livet på en gang, og da, akkurat da er det slutt! Du dør! Litt av en sorti, synes du ikke?
Det er sensommer. Eller tidlig høst. Alt ettersom. August. Løvet har begynt å råtne for lengst, der det klamrer seg fast i grenen sin, mens det lurer på når og om det transformeres til noe annet enn et løvblad neste gang Søster Sol sprer sine vinger over Jorden, en gang i april (men det er enda lenge til) og jager bort siste rest av Kong Vinter. Er det bladets evige skjebne å være et blad?
Skogen viser seg i all sin prakt; Sjatteringer i gull, purpur, brunt, rødt og grønt, slik bare Moder Jord kan gjøre det, et og annet bartre stikker seg trassig frem, bokstavelig talt, og med sitt blotte nærvær både bryter med og tilfører noe til omgivelsene. Det milde, lette sommerregnet krydrer naturen og forsterker luktene; Mose, granbar, våt jord, gammel jord, det knaker i kvister og dødt løv på bakken. Langt borte høres hul støy, dunking, kanskje er det to hannelger som dunker gevirene mot hverandre, en vill kamp på liv og død, for å få lov til å kopulere med den deiligste jenteelgen, sjefenkua. Eller er det en hakkespett, ivrig i gang med å bli voksen og selvstendig redebygger. En god gammeldags tømmerhogger er det nok ikke, for det var en som tok på seg tredressen en gang på femtitallet, i traktene rundt Rausjøgrenda (han fikk treet over seg), og siden har det vært stille. Men han døde hvertfall på manns vis, stående, med solide støvler på (de kunne sitt håndtverk i de hine hårde dage). Maurene jobber taktfast og ivrig, vinden er en anelse kjølig og med en duft av høst, himmelen lettere overskyet, med blå flekker hist og her. Tyttebærne og blåbærne er for lengst modne, der de står i tuer og byr seg frem- multer må en høyere til fjells for å finne- men Naturen bugner nu, et koldtbord med de lekreste delikatesser, en femretters middag, det er bare å forsyne segspis så mye du klarer, til du sprekker. Midt i alt dette ligger Stina. Hun skal dø.
En svært ensom mygg lander på pannen hennes. Insektet burdte vært dødt for lengst, tilværelsens evige portforbud. Tross alt er det snart september, det er kaldt om natten. Merkelig, Naturen bryter ned seg selv, for å kunne leve videre. Nullpluss. Mennesket er litt som naturen de også, en høstvind som nådeløst sveiper med seg i det evige dragsuget, ting og tang som ikke klarer mer når forholdene innskjerpes; Søvn. Mennesket setter seg selv totalt t av spill når det skal sove- våken et øyeblikk, bevisstløs det neste. For så å våkne igjen. Skremmende. Akkurat nu sitter det en mygg på pannen til et menneske, suger desperat i seg livskraft fra et lite stykke Natur, selv om det er hinsides fånyttes, for snart dør insektet. Fra Natur til Natur. Derfor ligger dette mennesket her nu. I sin selvlagde grav. Men hun må ikke klø!
Kanskje, tenker Stina der hun ligger naken i kamuflasjedrakten, i sitt krampeaktige forsøk på å smelte sammen med omgivelsene, kanskje vil det gå fort? Kanskje vil det bare ta noen få dager, eller en weekend, dersom jeg lar være å slurpe i meg litt høstregn i ny og ne! Og mens de grønne og brune tekstilene blir våtere, og limer seg til graven som omslutter henne, fabulerer jentemennesket om hvordan hullet hun ligger i etter hvert omskoleres fra grav til dyrefelle, kanskje vil den ene av de to elgene, de hun hørte i sted (hvis det virkelig var elger), i sin villfarelse over å ha tapt for en sterkere rival, i bitterhet og oppriktig skuffelse over ikke å få kopulere med den aller søteste jenteelgen, og blendet av store blanke elgtårer, snuble oppi det som nu har blitt en dødsfelle! Den vil antagelig lande på hodet, geviret vil, med trekvart tonn elg som dytter på, bli sittende bom fast, og med klovene galoppere hjelpeløst ut i den tomme luften. Take a look to the sky just before you die. It`s the last time you will! Ja, slik kommer det til å bli! Men da vil hun være temmelig borte for lengst, ikke en gang klærne hun har på seg vil være tilgjengelige for ettertiden. Akkurat slik hun ønsker det! Og når arkeologene finner restene av hennes jordiske levninger- som har blitt ett med naturen, for ikke å snakke om den stakkars elgen- som omslutter henne, fordi skogen er hugget ned slik at Staten skal få bygget store, kalde, massive kjøpesentra i betong, og anlegge svarte, knallharde parkeringsplasser hvor kundene skal parkere bilene (de har lånt penger til) for å gå på kjøpesenteret i betong i den hensikt å erverve ting de overhodet ikke trenger- alt for å øke Statens BNP- hvor skaterne på kveldstid skal komme til å bli jaget bort av illsint tyttebærpoliti begrunnet med at ”ungdommene forstyrrer den allminnelige ro og orden”, da, endelig, skal de høyt utdannede forståsegpåerne finne henne, Stina, og de skal kalle henne Elgkvinnen.