Å bygge et hus på sandgrunn
det er som å se vinden flyve.
Det er umulig å så på stengrunn;
Noe annet vil være å lyve!
Snart hviler det hvite teppet
mykt over enger og trær.
Men evige sannheter endrer seg neppe;
De skjuler så mange skjær!
Hvem binder oss i tilværelsens fengsel?
Mennesker kommer, og mennesker går.
Vi pleier vår mørke og skrikende lengsel;
Som et evig, verkende sår!
Hvem kan skape en årstid
med virkelig innhold og form?
Den årstid som lindrer den indre strid;
Som stilner den villeste storm?
Å bygge et hus på sandgrunn
Det er som å se vinden flyve.
Det er umulig å så på stengrunn;
Noe annet vil være å lyve!
Thi, nu hører jeg fra den mørkeste kroken
et seigpint og trassent hjertes slag.
Jeg gråter, og skriver med rødpenn i boken;
Så levde jeg atter en dag!